Derfor anbefaler FN å bruke dette kartet

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er gjennom kart vi kjenner og navigerer i verden. Før var det gjennom papirkart. Du kan se det for deg: Pappa løper inn på bensinstasjonen utenfor Köln for å kjøpe et bilatlas over neste strekning av autobahn på turen ned mot Pisa. Mamma sitter i passasjersetet og leser skiltene i den virkelige verden, og sammenligner med veiføringene i bilatlaset. Ikke alltid med perfekt samsvar, til pappas fortvilelse.

I dag er det GPS-er og Google Maps som føles uunnværlige både i hverdagen og på reise.

Navigasjon av sjø og sjel

Kart brukes imidlertid ikke bare til å navigere i den romlige verden, men også i den symbolske.

De første middelalderske mappae mundi (verdenskartene) kunne man overhodet ikke navigere etter, men de ga skjematiske bilder med vekt på kulturelle og religiøse steder og forståelser. De speilet ofte en forestilt guddommelig harmoni, med rette linjer og symmetriske landmasser. De var gjerne illustrert og dekorert med myter, fabler og bibelhistorier.

På sitt vis la de verden til rette, gjorde den håndgripelig og forståelig, om enn kanskje ikke geografisk i samsvar med virkeligheten.

Det var først utover 1200- og 1300-tallet at de første navigerbare kartene, blant annet fra Pisa, kom sjøfarere i Middelhavet til gode. Men de dekket da lokale områder snarere enn verden som helhet.

les også:

Så lite blir Norge på nytt verdenskart

Det første noenlunde korrekte kartet over Norden og Baltikum, for eksempel, er den såkalte Carta Marina av den katolske erkebiskopen Olaus Magnus (1490–1557). Bortsett fra noen fiktive øyer og fryktinngytende sjømonstre utgjør det en for sin tid relativt korrekt beskrivelse av Norden. Landmassene er imidlertid noe sammenpresset. Norge og Sverige virker tykkere rundt midjen enn vi er vant til.

Transport over vann gikk på 1500-tallet langt raskere og smidigere enn transport over land. For Carta Marinas del innebar det at avstandene fra nord til sør ble undervurdert (med båt gikk det raskt mellom Stavanger og Trondheim), mens avstandene fra vest til øst ble overvurdert (å ta seg fra Bergen til Christiania med hest og vogn var et eventyr som ikke lot seg gjennomføre i en håndvending).

Kartet som alltid lyver

Det hører til kartografens dilemma at kart alltid lyver.

Dels er det et spørsmål om geometri. En rund klode, slik planeten vår er, lar seg ikke sannferdig representere på en flat overflate. Kart kan med en viss nøyaktighet representere det kartmakeren ønsker at de skal representere, men framstiller samtidig alltid noe annet helt feil.

Kartet kan være korrekt med hensyn til areal, form, retning, peiling og avstand mellom områder, men ikke alt på én gang. Noen deler av kartet vil uunngåelig vise forvrengning. Hvis landenes form og retning er korrekt gjengitt, vil arealet og avstandene mellom dem være feil. Et kart som bevarer arealet, vil i stedet forvrenge form, vinkler eller avstander.

Mercator og kolonialismen

Dette visste selvsagt den flamske kartografen Gerardus Mercator da han laget sitt verdenskart i 1569. Midt under Europas pågående kolonisering av verden var det behov for funksjonelle kart for navigasjon over verdenshavene. Kartet Mercator skapte, hadde derfor sjøfarerens behov i sentrum.

Når det gjaldt landenes relative størrelse, var det imidlertid fullstendig på jordet. Grønland, en øy som har mindre areal enn Algerie, ser på Mercators kart ut til å være omtrent like stor som hele Afrika. I virkeligheten får man plass til rundt 14 Grønland på det afrikanske kontinentet. Europas og Nord-Amerikas størrelse, i likhet med Arktis og Antarktis, blir kraftig overdrevet.

Som navigasjonsverktøy fungerer imidlertid Mercators kart utmerket. Det gjorde at det i havnavigasjonens storhetstid ble en standard. Denne standarden har levd videre fram til i dag, og på mange skoler rundt om i verden er det fortsatt Mercators verdenskart som henger i klasserommene.

Framstillingens makt og amerikansk geopolitikk

Det første et kart lyver om, ligger altså i løftet om en objektiv representasjon av verden. Kart er forvrengninger og kompromisser. Den andre måten kart alltid lyver på, ligger i løftet om nøytralitet. Hvis vi er klar over at et kart er laget for å navigere etter, spiller det vel liten rolle om det oppstår en viss forvrengning av størrelsen på landmassene her og der?

Og det kan være sant, dersom kartet bare brukes om bord på seilbåten. Men i virkeligheten har kartet makt. Framstillingens makt – «slik ser verden ut» – blir raskt forestillingens makt: «Lille, perifere Afrikas problemer og muligheter har ingenting med oss å gjøre.»

Et nesten fantastisk eksempel på kartets forestillingsmakt kom da Donald Trump viste til øyas enorme størrelse i sine utspill om en mulig annektering av Grønland. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det nettopp er Mercators verdenskart som har bidratt til Trumps ekspansjonistiske fantasier og planer.

Endelig et nytt verdenskart

Mercators verdenskart brukes sannsynligvis ytterst sjelden til navigasjon i dag. Men desto oftere former det elevers – og presidenters – forestillinger om hva som er stort og viktig, hva som er sentrum og hva som er periferi, og hva som er lite og uviktig.

Det er derfor gledelig at FN nå har besluttet å pensjonere den, og i stedet anbefale verdens land å bruke kart som Equal Earth, kart som prioriterer korrekt arealframstilling framfor navigerbarhet. Og det var vel på tide – for hvem sitter egentlig og navigerer til sjøs ved hjelp av et verdenskart?

At et kart som forstørrer og setter det koloniale Europa i sentrum, samtidig som det forminsker dets tidligere kolonier, nå går i graven, feirer vi sammen med studentene våre her ved UiA. Som Robert Dussey, Togos utenriksminister, sa i en tale til FNs generalforsamling:

 «Et rettferdig kart endrer ikke verdens geografi, det endrer hvordan vi ser verden.»

Et nytt kart bringer studenter, undervisere og andre interesserte tettere på den virkelige verden. Forhåpentligvis gir det positive følger for hva vi kan forestille oss om vårt eget og andres land.

Nytt fra forskersonen:

Med denne metoden ble klasserommet rolig

«Den stille pandemien» sprer seg i elver og innsjøer over hele Europa