Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Så ble det ikke Donald Trump allikevel, da. Ikke overraskende.

Nesten alt vi kan gjette oss til at han var nominert for, skjedde nemlig etter nominasjonsfristen 31. januar. Det teller derfor først for 2026-utdelingen. Selv om det ikke forhindret Barack Obama fra å bli nominert – og tildelt prisen (i 2009) – før han hadde vært president i to uker engang.

les også:

– Kompromissløs i kampen for demokrati

Skuffelsen er utvilsomt stor. Man trenger ikke å være veldig merittert som «Trump-visker» for å ha fått med seg at presidenten lenge har siklet etter en fredspris, noe han senest kommuniserte ganske tydelig fra talerstolen i FN.

At nettopp Obama har fått den, gjør antagelig Trumps behov for tilsvarende anerkjennelse bare enda større. Trump har gjennom hele det siste året kringkastet alle de krigene og konfliktene han mener å ha stoppet eller forhindret. Ifølge ham selv, dreier det seg om minst syv.

Hans pressesekretær Karoline Leavitt har erklært at Trump har stoppet én krig i måneden siden han ble president og at hver og en av dem alene burde være nok til en fredspris han egentlig burde fått for lenge siden. Trump har selv sagt at det er en fornærmelse mot USA om han ikke får prisen.

De fleste avtalene bare tull og tøys

De fleste fredsavtalene presidenten påstår å ha fikset i løpet av det siste året er selvfølgelig bare tull og tøys.

Noen av dem er mellom små land som ligger på forskjellige kontinenter (Kambodsja og Armenia) og som knapt nok har utenrikspolitisk kontakt.

Andre omhandler land som ikke finnes (Aberbajdsjan) og som uansett aldri har utkjempet noen krig mot det landet presidenten påsto var involvert i konflikten (Albania).

Her har vi angivelige Trump-produserte fredsavtaler som mer enn bare antyder at presidenten er blottet for grunnleggende kunnskaper om den geografien han hevder å ha pasifisert med sitt blotte nærvær.

Ble India straffet?

Enda en av fredsslutningene involverte en stormakt med langsiktige supermaktsforhåpninger (India), som overhodet ikke var interessert i å støtte den amerikanske presidenten i at det var hans fortjeneste at tredje verdenskrig ikke begynte som følge av stridigheter mellom India og Pakistan. Like etter ble India pålagt ekstra straffetoll.

Alle som har hatt et visst minimum av vitenskapsteori vet at samvariasjon er noe helt annet enn kausalitet, og dermed er det grenser for hvilke slutninger vi kan trekke. Men det er liten tvil om at samvariasjonen er påfallende.

Gikk helt annen vei med Machado

Nobelkomiteen er politisk uavhengig og utgjør ingen forlenget arm av norsk utenrikspolitikk. Noe man riktignok slet med å overbevise kinesiske myndigheter om etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010. Kanskje delvis fordi komiteen i alle år har hatt tunge norske eks-politikere blant sine medlemmer.

En tidligere norsk statsminister var for eksempel komiteleder både da prisen gikk til Obama og da den gikk til Liu.

I et år hvor én bestemt statsleders gjennomgangstema har vært hvor mye han selv fortjener prisen, ville det ikke ha vært overraskende om akkurat dette året ble et år hvor komiteen styrte klar av internasjonale politikere og i stedet gikk for et forholdsvis upolitisk og ukontroversielt valg.

I valget av den venezuelanske opposisjonslederen Maria Corina Machado har komiteen landet på en politiker, men allikevel på en kandidat som neppe blir sett på som kontroversiell spesielt langt utenfor Venezuelas grenser.

Til og med for konservative amerikanere, bør valget av Machado – når den verste skuffelsen har lagt seg – være forholdsvis enkelt å akseptere.

Neste års hodepine

Bombe over alle bomber (nesten bokstavelig talt): Kvelden før prisen ble offentliggjort så det ut som om Hamas og Israel er i ferd med å underskrive den første delen av en fredsavtale. Dette er en avtale Trump-administrasjonen har jobbet seriøst med i antagelig minst to uker og vært en sterk pådriver for.

Den fredsavtalen kom altfor sent til at den kunne ha noen som helst innflytelse på fredsprisen i 2025.

Men om avtalen viser seg å holde, og fred og i hvert fall sånn halvveis levelige vilkår – inkludert en potensiell fremtid – for innbyggerne i Gaza kan opprettes. Og hvis dette skjer uten at Hamas får lov til å blomstre opp igjen som den kyniske og kompromissløse terrororganisasjonen den hele tiden har vært.

Da vil den amerikanske presidenten være en klart mer legitim kandidat til fredsprisen i 2026 enn han har vært for noe annet han har tatt æren for i sine to presidentperioder.

I så tilfelle blir Nobelkomiteen nødt til å vurdere om den freden og fremtiden som potensielt har blitt skapt i Midtøsten er nok til å gi fredsprisen til akkurat samme mann som ga Benjamin Netanyahu sin velsignelse (inkludert finansiering) til å ture frem mer eller mindre akkurat som han ville på Gaza nærmest helt frem til det sekundet avtalen ble underskrevet.

Men det er en hodepine Nobelkomiteen blir nødt til å håndtere neste år.

les også:

Én graf viser en stor trussel for USAs demokrati