Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da jeg leste Bernhard Ellefsens kommentar og hørte Morgenbladets podkastepisode om Team Pølsa, fikk jeg behov for å svare. 

Først og fremst fordi jeg tror at det er viktig å fortsette samtalen om serien, men også fordi flere poeng i kronikken vår forsvant i diskusjonen om hvorvidt begrepet «inspirasjonsporno» var riktig å bruke. 

Som Ellefsen viser til, omtalte jeg og to forskerkollegaer serien som «inspirasjonsporno» etter at sesong én var blitt vist på NRK i fjor. 

Jeg er enig i at begrepet kan føles fjernt når du ser smilet til Alva, en av deltagerne i sesong to. Samtidig viser Team Pølsa oss at det finnes strukturer og holdninger i samfunnet som gjør at unge med funksjonsnedsettelser i utgangspunktet føler seg utenfor, ikke gode nok eller som en del av fellesskapet. 

Det er ikke ungdommene som skal endre seg. Det er vi som må gjøre det lettere å høre til. Det er ubehagelig å bli fortalt og kjenne på, men det er kanskje derfor det er så viktig at samtalen tas.

Bursdag på Leos lekeland?

Ungdommene i Team Pølsa er forbilder. For barn og unge både med og uten funksjonsvariasjoner. Noen ser og blir inspirert av ei som de kjenner seg igjen i, mens andre får en innføring i og forståelse for hvordan liv er forskjellige. Det er viktig tv. For alle, ikke bare for barn og unge. Mye viktigere enn mye vi ellers bruker tiden vår på fordi det gjør vondt. 

Det gjør vondt i magen å høre ungdom fortelle om deres hverdag med mobbing og følelsen av utenforskap. Men serien bidrar forhåpentligvis til at vi kjenner på et ansvar for å tilrettelegge for at flere unge skal kjenne på følelsen av å være verdifulle. At vi, fellesskapet, kan bidra til at ungdommer som kjenner seg igjen i deltagerne Benjamin eller Synne får oppleve den samme magien som de ser på tv.

I min doktorgrad følger jeg ungdommer som har vært på blant annet Beitostølen Helsesportsenter, stedet hvor de som følger opp deltagerne i tv-serien jobber til daglig. På mange måter kan du si at jeg forsker på Team Pølsa etter at de er ferdige med Team Pølsa. 

Øyeblikkene av samhold og mestring, som Ellefsen beskriver, er blitt en drivkraft for mitt prosjekt. Jeg er den første til å innrømme at jeg blir rørt. Samtidig mistenker jeg at mange ser Team Pølsa uten å spørre seg hva som skjer når deltagerne kommer hjem. For dette er ungdommer med liv som fortsetter etter at Team Pølsa er ferdig eller oppholdet på Beitostølen er over. 

Å stille spørsmålet «hva nå?» gjør ikke programmet mindre viktig, men det ansvarliggjør oss, fellesskapet, i jobben som er igjen. For følelser bygger ikke ramper. 

Hvis vi ser på og blir rørt, men ikke gidder å tilpasse fotballtilbudet i vår lokale klubb så Jørgen med CP også kan bli med, er tårene våre faktisk ikke verdt mer enn at vi følte oss truffet. Hvis vi sier vi blir beveget, men fortsetter å feire bursdager på Leos Lekeland selv om en i klassen sitter i rullestol, betyr det at empatien stopper idet den får praktiske konsekvenser i vår egen hverdag.

Tilbake til start

I forskningen min ser vi at ungdommene som har vært på habiliteringsopphold savner Beitostølen når de kommer hjem. De vil tilbake, for på Beitostølen føler de seg sett, inkludert og akseptert. Hjemme opplever de at hverdagen er annerledes. At det ikke tilpasses. At aktivitetstilbudene er få. At tilbudene som finnes enten ikke er tilpasset eller treffer deres interesser. 

Noen opplever utenforskap og savner følelsen av fellesskap. En ungdom beskrev det på denne måten: «Det var så fint med Beitostølen, for der følte jeg at jeg møtte ungdommer som meg selv». 

Noe skjer oppe på Beitostølen og i Team Pølsa. Og selv om vi som samfunn er enige om at vi elsker Team Pølsa blir det for lett å bare se på og ikke ta praten om hvor vi i lokalmiljøet svikter ungdommene. Det er jo vi som bidrar til at Alva synes at det er vanskelig å være annerledes og at Benjamin synes det er vanskelig å akseptere dysmelien sin.

Den vonde følelsen vi får når ungdommene forteller om mobbing, er viktig, for vi konfronteres med at det faktisk skjer. Den gode følelsen vi kjenner på når vi ser Syver og Alvas smil, er viktig, for vi får se at vi kan lykkes. Men hvis vi ikke er interesserte i å tilpasse eller strekke oss for at alle skal få være med etter å ha sett Team Pølsa, er vi tilbake til start. 

Vi må jobbe for at «det fineste smilet jeg har sett på en skjerm», for å bruke Ellefsens formulering, også dukker opp når kameraene skrus av.

Teksten ble først publisert i Morgenbladet (link: Følelser bygger ikke ramper)

Nytt fra forskersonen:

Hvithetshysteriet har nådd gymtimen

Det skjer noe med unges forhold til fisk