Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

En nylig omtalt studie om kroppsøving og minoritetsjenter reiser viktige spørsmål om inkludering, tilhørighet og deltakelse i skolen. Det er bra. Kroppsøvingsfaget bør tåle kritikk, og lærere bør reflektere over hvordan undervisningen virker for ulike elevgrupper.

Samtidig mener vi studien peker i en retning som gjør analysen smalere enn nødvendig. Når læreres erfaringer i stor grad tolkes gjennom begreper som hvithet, othering og «hvit norsk kroppskultur», blir det etter vårt syn mindre plass til andre forklaringer som også er relevante i møte med minoritetsjenter i kroppsøving. 

Det gjelder særlig kulturelle normer, sosial kontroll, kjønnsforventninger og ulik grad av erfaring med fysisk aktivitet. Vår innvending er derfor ikke at forskningen er kritisk, men at den blir for ensidig. 

Et svært lite utvalg

Studien bygger på intervjuer med fem lærere. Kvalitative studier med små utvalg kan selvfølgelig gi innsikt, men det stiller desto større krav til varsomhet i tolkningene. Når et begrenset materiale brukes til å si noe prinsipielt om hvordan kroppsøving konstruerer minoritetsjenter som «de andre», blir det viktig å være åpen for at også andre lesninger av materialet er mulige.

Det er nettopp dette vi savner. Studien er tydelig forankret i et bestemt teoretisk perspektiv, og det preger både hvilke utsagn som løftes frem og hvordan de forstås. Det betyr ikke at analysen er ugyldig, men det betyr at den ikke er nøytral. Når lærere beskriver praktiske utfordringer, blir disse i stor grad tolket som uttrykk for majoritetsnormer og hvithet. 

Etter vårt syn kunne materialet også vært analysert i lys av integrering, sosial kontroll, kulturelle forventninger og konkrete undervisningsutfordringer. 

Et begrenset bilde av kroppsøvingsfaget

Studien legger stor vekt på at ballspill og høyintensiv trening dominerer undervisningen, og at dette favoriserer enkelte elevgrupper. Det kan være gjenkjennelig praksis noen steder, og studien viser også til forskning som peker i samme retning. Likevel gir dette ikke nødvendigvis et representativt bilde av kroppsøvingsfaget som helhet.

Kroppsøving handler i dag ikke bare om ballspill og intensitet. Faget rommer også et bredere spekter av aktiviteter og mål, blant annet samarbeid, kommunikasjon, deltakelse, innsats, utforsking av bevegelse og utvikling av egne ferdigheter. Elevene vurderes heller ikke primært ut fra hvor gode de er i en bestemt idrett.

Derfor mener vi studien blir for snever når den i så stor grad lar én type praksis stå som bakteppe for analysen av faget. Det svekker også grunnlaget for å trekke større konklusjoner om kroppsøving som sådan. 

Praktiske utfordringer og sterke tolkninger

Noe av det mest diskutable i studien er hvordan lærernes konkrete erfaringer tolkes. Når lærere forteller om elever som møter i klær som gjør det vanskelig å delta, eller uten egnet utstyr til tur, leser studien dette som del av en «oss og dem»-forståelse og som uttrykk for at majoritetens normer tas for gitt.

Vi mener denne tolkningen flere steder kan være for sterk.

Hvis en kjole setter seg fast i pedaler eller apparater, er det først og fremst et praktisk problem i undervisningen. Hvis elever møter til tur uten klær eller sko som passer aktivitet og vær, er det først og fremst en utfordring knyttet til trygghet, gjennomføring og deltakelse. Dette gjelder ikke bare elever med minoritetsbakgrunn. Mange lærere vil kjenne igjen at også etnisk norske elever kan møte uforberedt til både tur og aktivitet.

Å forvente hensiktsmessig bekledning er derfor ikke i seg selv uttrykk for ekskludering. Det er en del av skolens vanlige krav til deltakelse og sikkerhet. Spørsmålet er heller hvordan slike utfordringer forstås og håndteres, og her mener vi studien flere steder legger for mye vekt på majoritetens blikk og for lite på de konkrete rammene lærere faktisk arbeider innenfor. 

Uklare begreper gir svakere analyse

Studien bruker begreper som «hvit norsk kroppskultur» og «our movement culture». Det er store og ladede begreper. Nettopp derfor burde de også vært tydeligere definert.

Hva ligger egentlig i «hvit norsk kroppskultur»? Er det friluftsliv? Er det samundervisning? Er det forventningen om deltakelse? Er det gymtøy? Er det at jenter og gutter skal møte de samme kravene? Når slike begreper brukes uten tilstrekkelig presisering, risikerer de å skape mer tåke enn klarhet.

Det blir særlig problematisk når de samtidig brukes til å tolke læreres beskrivelser av konkrete undervisningssituasjoner. Da kan begrepsbruken fort bli mer anklagende enn opplysende. 

Det som tones ned

Det vi særlig savner, er en mer åpen diskusjon av forhold som også kan påvirke minoritetsjenters deltakelse i kroppsøving. Studien nevner selv forhold som beskjedenhet, kjønnsnormer, kulturelle forventninger og ulike former for tilbakeholdenhet. Men disse forholdene får etter vårt syn for liten analytisk vekt.

For mange lærere er dette gjenkjennelige erfaringer. Noen jenter har mindre erfaring med fysisk aktivitet. Noen er vokst opp med strengere normer for kropp, kjønn og deltakelse. Noen kan være preget av sosial kontroll eller av forventninger hjemmefra som gjør fysisk utfoldelse vanskeligere. Dette er forhold mange lærere rapporterer om i praksisfeltet.

Når slike forhold får mindre plass enn analysen av majoritetens normer, blir bildet skjevt. Da risikerer man å forklare for mye med skolens blikk og for lite med de faktiske normkonfliktene noen elever står i. 

Norge er ikke USA

Vi er også usikre på hvor godt teorier utviklet i en amerikansk kontekst lar seg overføre til norsk skolevirkelighet. Perspektiver knyttet til whiteness og critical race theory, slik de er utviklet av blant andre Kimberlé Crenshaw og andre toneangivende amerikanske tenkere, springer ut av en historisk og sosial kontekst som er vesentlig forskjellig fra den norske. 

Norsk skole kan ikke uten videre forstås gjennom teorier utviklet for en amerikansk virkelighet preget av slaveri, Jim Crow-segregering og institusjonalisert raseskille. I norsk skole dreier mange av de vanskeligste spørsmålene seg heller om integrering, likestillingsverdier, sosial kontroll og kulturkonflikter knyttet til kjønn og deltakelse.

Når slike teorier likevel brukes som hovednøkkel til å lese norske klasserom, risikerer man å importere amerikanske konfliktlinjer til en virkelighet der de ikke passer. Da ser man hvithet der man burde undersøkt kulturkollisjoner, ulike normsett og konkrete integreringsutfordringer. På dette punktet mener vi studien blir for lite kontekstnær. 

Kroppsøving må kunne diskuteres uten forenklinger

Det er fullt mulig å mene at kroppsøving kan bli bedre og samtidig være kritisk til denne studiens premisser. Vi er enige i at faget må være inkluderende. Vi er enige i at lærere må reflektere over egne forventninger. Vi er enige i at elever med ulike bakgrunner kan møte faget på forskjellige måter.

Men vi mener det blir feil når analysen i hovedsak retter blikket mot «hvit norsk kroppskultur», mens andre forhold tones ned. Det gir et forenklet bilde både av kroppsøvingsfaget og av utfordringene noen minoritetsjenter faktisk møter.

Skolen skal ikke være blind for kultur. Den skal heller ikke være redd for å snakke ærlig om normer som kan stå i konflikt med deltakelse, likestilling og fellesskap. Skal vi ta minoritetsjenter på alvor, må vi også tørre å diskutere det som faktisk kan begrense dem, ikke bare hvordan majoriteten oppfattes.

Det er først da vi får en debatt som er mer opplysende enn anklagende.

Nytt fra forskersonen:

Å si at «nei, muslimer er ikke et lite stykke Norge» er et spesielt utgangspunkt for debatt

Det skjer noe med unges forhold til fisk