Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Som dokumentert av FNs naturpanel står verden i en naturkrise, med akselerende tap av naturmangfold. Habitater ødelegges på grunn av branner, oversvømmelse eller oppvarming. Dette er følger av klimakrisen, men naturkrisen skyldes også at mennesker ødelegger andre dyrs habitater for å bygge veier, vindturbinparker, hyttebyer, og industri. 

Tap av dyrearter skyldes også et hardt jakttrykk hvor dyr drepes eller fanges levende for et utall formål, som i troféjakt på kritisk truet gaupe i Norge, isbjørn i Canada, giraffer og løver i Afrika, eller for å bli noens «kjæledyr», som papegøyer, primater og reptiler. 

Dyr fanges, jages og drepes for å spises som delikatesser – som småfugler rundt Middelhavet; for underholdningens skyld, som ekorn og kråker; for medisinske formål, som skjelldyr og neshorn; eller de flås i moteindustrien og brukes som statussymboler.

All jakt medfører død og lidelse, forringelse av økosystemer, tap av naturopplevelser og økologisk sorg for mennesker som liker å se levende, ville dyr. Sportsjakt er derfor forbudt i en rekke land, som i Costa Rica, Colombia og Botswana. I Norge derimot er det «kultur» å jakte, både på kritisk truede arter, som ulv og gaupe, og mer tallrike arter som elg og hjort. 

Jakt er også noe Norge oppmuntrer til gjennom økonomiske insentiver til folk som vil lære barn og ungdom at måten man skal forholde seg til naturens ville dyr, er å gå ut og drepe dem. Det er likevel ikke helt fritt frem.

Beskytter CITES og Bernkonvensjonen ville dyr?

To internasjonale konvensjoner er viktige for å beskytte ville dyr; CITES, konvensjonen som regulerer handelen med ville planter og dyr, og Bern-konvensjonen, som beskytter ville dyr og deres habitater, hovedsakelig i Europa. Norge har ratifisert begge konvensjoner i henholdsvis 1976 og 1986. 

I forskningsprosjektet CRIMEANTHROP (Strafferett og utrydningstruede dyrs rettigheter i antropocén, menneskets tidsalder), som avsluttes 16.2., og er finansiert av Norges forskningsråd, har vi studert implementeringen og håndhevelsen av disse to konvensjonene i Norge, Tyskland, Storbritannia og Spania. Tilbyr konvensjonene dyrene reell beskyttelse?

CITES ble grunnlagt i en tid (1975), hvor man tok lite hensyn til dyrs egenverdi. I CITES har dyr derfor først og fremst verdi som eksemplarer av en art som skal bevares av hensyn til mennesker, ikke fordi dyr, som oss, har interesse i å leve, og evne til å føle glede og lidelse. Derfor er det først når arter trues med utryddelse, at de beskyttes ved at de listes på CITES vedlegg, hvorpå handelen reguleres eller forbys. I praksis legitimerer CITES handelen med ville dyr, som sees som økonomiske ressurser.

Hvordan håndheves CITES og Bernkonvensjonen?

Alle landene i studien har iverksatt begge konvensjoner gjennom sine lovverk, men effektiviteten i håndhevelse av konvensjonene varierer. I Spania har den økende handelen med truede dyrearter ført til etableringen av en aksjonsplan, TIFIES, som følger opp EUs aksjonsplan mot handel med truede arter. Dette gir forbedret regelverk, forebygging, folkeopplysning og transnasjonalt samarbeid med avsenderland og transittland for handelen med truede arter. 

Spanias vellykkede strategi inkluderer også strukturert samarbeid mellom forskjellige instanser og land for å redde de levende dyrene som inngår i handelen, med sikte på retur, eller omplassering. I Norge, derimot, er praksis å drepe dyrene som beslaglegges som ledd i håndhevelsen av CITES.

Tyskland er et stort mottaksland for handel med truede dyrearter, og huser reptilmessen i Hamm, beryktet for å omsette ulovlige, viltfangede reptiler. Landets føderale struktur forhindrer oppfyllelsen av de forpliktelser som følger av konvensjonene. 

Det er liten oversikt over omfanget av den ulovlige handelen. Selv om desentraliseringen av håndhevelse fører til nærhet til forbrytelsene som begås, gir manglende mengdetrening håndhevende myndigheter liten erfaring og kompetanse i saker som omhandler handel med truede arter.

Kunnskap om CITES og erfaring med håndhevelse er også et problem i Norge. Som i Tyskland er det i Norge lite opplæring i CITES, og prioritering av sakene beror på politi og påtaleadvokaters interesse og kunnskap, som kan være mangelfull. Kunnskap om feltet mangler også i domstolene. 

I de 13 årene jeg har forsket på håndhevelsen av CITES i Norge har jeg etterlyst en straffesakskode for CITES-saker, som kan gi oversikt over dem. Straffene er bagatellmessige, oftest i form av bøter.

I Storbritannia medfører kompleksiteten i implementeringen av konvensjonene begrenset kunnskap om Bern-konvensjonen, men mye kunnskap om CITES. I likhet med Norge er Storbritannia mer opptatt av å beskytte ville dyr (og natur) i andre land, enn i å beskytte dem de selv har ansvar for. 

For eksempel har det vært omfattende drap på grevlinger i planlagte aksjoner som bryter med Bern-konvensjonen, på samme måte som man i Norge driver årlig jakt på ulv, jerv og gaupe for å holde artene nede på Stortingets bestandsmål, i realiteten på kritisk truet nivå.

En økende naturkrise

EU har hatt en sterkere beskyttelse av store rovdyr, inkludert ulv, enn Norge. Forslaget om redusert beskyttelse av ulv i EU, vil hvis det vedtas trolig reversere den betydning Bernkonvensjonen og EUs habitatdirektiv har hatt i å få ulven tilbake i Europa. Dette kan medføre redusert beskyttelse av ulven i land som Spania og Sverige, og tas som en invitasjon til en enda sterkere utryddelsespolitikk enn den som alt føres i Norge. Dette vil være dramatisk.

Konvensjonene som skal beskytte truede arter har mer symbolverdi enn praktisk betydning. De er konsensusbasert. CITES kan suspendere handel ved brudd på reglene, hvilket ikke forhindrer manglende oppfyllelse av krav, som innsending av handelsrapporter*. 

Bern har ingen praksis for å sanksjonere land som bryter med konvensjonens formål. Konvensjonene har ikke den tyngden i å beskytte ville dyr fra utryddelse de burde ha. Grunnlaget for konvensjonene er dessuten menneskeorientert og tar ikke hensyn til ville dyrs iboende verdi og rettigheter. For å snu naturkrisen må politikerne anerkjenne ville dyrs rett til liv i sine naturlige habitater.

*Ifølge CITES har 179 land, inkludert Norge, ikke sendt inn årsrapport. 

LES OGSÅ:

Stans volden mot kråkebollen

Drap kommer ikke som lyn fra klar himmel