Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Ikke overraskende viser studiene at tilbøyeligheten for selvmord er større blant de som identifiserer seg homofilt enn blant de som identifiserer seg heterofilt. Forståelsen av at homofile utgjør en risikogruppe er så utbredt at den i internasjonal forskning omtales som the suicide consensus.

Denne konsensusen - denne felles forståelsen - handler om forestillingen at homofile har en høyere risiko for selvmord enn heterofile. Den er så allment akseptert og sterkt innflytelsesrik at den strukturerer og legger grunnlaget for både akademisk forskning, LHB-aktivisme, politikkutforming, finansieringsbeslutninger og kunnskapsformidling.

Når homo er det problematiske

At studier på feltet seksualitet og selvmord er så dominert av kun én måte å tenke på er problematisk av flere grunner:

For det første: Forskningsfeltet hviler på en heteronormativ forståelse. Forskningsdesignene i studiene preges av en altfor snever forståelse, hvor en sammenlikner homofile, lesbiske og biseksuelle med heteroseksuelle, uten blikk for variasjoner i de ulike kategoriene. Underliggende i slike forskningsdesign gjøres heteroseksualitet til det uproblematiske, mens ikke-heteroseksualitet gjøres til det problematiske.

For det andre: Seksualitet er mer komplekst enn at det er homofil identitet som utgjør en høyere risiko for selvmord. 
Vitenskapsteoretisk kan man i studiet av seksual­itet skille mellom to hovedretninger, en essensialistisk retning og en konstruksjonistisk retning. Det essensialistiske perspektivet bygger på ideen om at det finnes en grunnleggende homoseksuell egenskap som noen personer er i besittelse av, mens andre besitter en tilsvarende grunnleggende heteroseksuell egenskap.

Det essensialistiske perspektivet preger felt og arenaer også langt utenfor vitenskapen, som i hvilke måter vi snakker om seksualitet på, om seksualitet som legning, og i spørsmål homofile ofte stilles og som heterofile tilsvarende ikke får, som «når forstod du at du var homofil».

Det konstruksjonistiske perspektivet bygger derimot på ideen om at de seksuelle kategoriene er kulturens spesielle måte å organisere visse former for atferd og følelser på. Seksualitet i dette perspektivet forstås som noe som gjøres, i alt fra handlinger til produksjon av seksuelle kategorier.

At begrepene homoseksuell og heteroseksuell kan dateres tilbake til en tekst av en ungarsk psykiater, Kertbeny, i 1868, og at mange samfunnsvitenskapelige og historiske studier om seksualitet viser stor variasjon både på samfunnsnivå og i enkeltmenneskers liv støtter opp om et slikt perspektiv. 

Følgelig bør også ulike forskningsfelt speile en mer mangetydig forståelse av hva som kan utgjøre risiko, enn en forståelse som befester hetero som det uproblematiske.

For det tredje: Studier viser at konstruksjonistiske perspektiver har større forklaringskraft.
En studie gjennomført av kronikkforfatteren, publisert i Suicidologi 3/2022, har undersøkt om en essensialistisk forståelse står seg i møte med en konstruksjonistisk forståelse.

I studien stilles det spørsmål om det er homofil identitet vs. en heterofil identitet (essensialistisk forståelse), eller om det er homoseksuell erfaring vs. heteroseksuell erfaring (konstruksjonistisk forståelse) som bidrar til økt sårbarhet for selvmordsforsøk.

Den statistiske analysen viste at effekten av homoseksuell erfaring, til forskjell fra effekten av homofil identitet, var betydelig. Resultatet gir forskningsbasert støtte til kritikken av å bruke identitet som utgangspunkt for analyser av seksualitet og selvmordsrisiko. En tilsvarende analyse er tidligere gjort i Norge, og viser det samme mønsteret som denne analysen.

En av flere forklaringer på den betydelige effekten av homoseksuell erfaring, kan være at de personene som identifiserte seg heterofilt opplever homoseksuell erfaring som mer problematisk enn de som identifiserer seg homofilt

En fersk spansk studie viser et slikt mønster – hvor ubehag knyttet til homoseksuell erfaring var særlig høyt blant heterofile menn og heterofil ungdom. Det illustrerer hvordan normen om heteroseksualitet også regulerer heterofilt identifiserte personer. 

Her trengs det mer forskning som stiller nye spørsmål, og slik kan bidra til å nyansere hva som utgjør risiko når det gjelder seksualitet og selvmord.

For det fjerde: Følgene av forskningsbasert kunnskap handler først og fremst om hvilke spørsmål som stilles i studiene.
Ovennevnte studier antyder at det er grunn til å mane til forsiktighet i omgangen med den enkle sammenhengen mellom LHB-identitet og forhøyet selvmordsrisiko. 

Mer avanserte statistiske analyser, og anvendelse av andre vitenskapelige perspektiver, får frem andre funn og gir et bredere bilde av hvordan seksualitet kan utgjøre en selvmordsrisiko.

For klinikere og praktikere (barnevernspedagoger, helsesykepleiere, leger, psykologer, sosionomer, sykepleiere) bør ikke varsellampene gå kun ved homofil selv­identifisering. Den relativt sterke betydningen av homoseksuell erfaring på selvmordstilbøyelighet antyder at fokus også må rettes mot risikoen som homoseksuell erfaring kan utgjøre, og muligens særlig blant de som identifiserer seg som heterofile. 

For utdanning av helse-­ og sosialarbeidere indikerer analysene at konstruksjonistiske perspektiver på seksualitet må mer inn i undervisning. Seksualitet er mer komplekst enn det forskningsdesignene i de fleste undersøkelser om seksualitetens betydning for selvmord baserer seg på. Det er derfor på tide å stille nye spørsmål.

les også

Skeive forskere opplever hat, sensur og selvsensur