Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Bør den være en kritisk motstemme til militær sikkerhetstenkning eller en integrert del av landets totalforsvar?

Fra idealisme til vitenskapelig fredsforskning

Etter andre verdenskrig ble det tydelig at tradisjonell sikkerhetstenkning ikke hadde lyktes med å gjøre verden tryggere. Faget International Relations (IR) hadde i mellomkrigstiden vært preget av troen på at internasjonal rett og kollektive sikkerhetsordninger kunne forhindre nye verdenskriger. Disse idealene viste seg å være utilstrekkelig i møte med fascisme og stormaktspolitikk.

Fredsforskning, inspirert av pasifisme, som Gandhis lære om ikke-voldelig motstandskamp, vokste frem som et alternativt tverrfaglig prosjekt. Viktig for dette nye feltet var den vitenskapelige forankringen. 

Ved å studere dynamikken i konflikter på flere nivåer, både mellomstatlige og innad i samfunn, så var håpet å kunne løse dem på fredelig vis. Denne retningen, som også er omtalt som konfliktforskning, prøvde å muliggjøre samfunnsforandringer uten vold.

Etter hvert utvidet fokuset seg til atomvåpen, nedrustning og utviklingspolitikk, i kontrast til forskningen på militærstrategi, avskrekking og maktbalanse. Faget var opptatt av fred mellom øst- og vest, og rettferdighet mellom nord og sør. Derfor ble fredsforskningen av mange ansett som upatriotisk og venstrevridd.

Borgerkriger, liberal optimisme og fredsbygging

Sovjetunionens fall gav et dramatisk skifte i freds- og sikkerhetspolitikken. Fokus ble endret fra trusselen om stormaktskrig med atomvåpen til borgerkriger med internasjonalt tilsnitt. 

Nå ble fredsforskningens teorier om konflikt og konfliktløsning svært relevante. For eksempel gikk «Journal of Peace Research», som drives av PRIO, fra å være et nisjetidsskrift til å bli toneangivende innen IR generelt.

Linjene ble også visket ut mellom fredsforskning og forskning på krig, intervensjoner, terrorisme, migrasjon osv. innen fag som statsvitenskap, sosiologi, økonomi, historie, antropologi osv.. Dette beriket fredsforskningen vitenskapelig, men utvannet samtidig dens pasifistiske profil.

Parallelt skjedde en teoretisk dreining mot «liberal internasjonalisme»: Fred skulle sikres globalt gjennom demokrati, menneskerettigheter og fri markedsøkonomi, overnasjonale institusjoner og en utvidet agenda for internasjonal rett. 

Som PRIO-forsker Kristoffer Liden har påpekt (se nederst i innlegget), er det en ironi i at denne orienteringen minner om mellomkrigstidens idealer, som fredsforskningen var et korrektiv til.

Ny sikkerhetssituasjon

Russlands invasjon av Ukraina, USA og Israels krig mot Iran, tvil om NATOs forsvarspakt, og skjerpede globale stormaktskonflikter har endret norsk sikkerhetspolitikk raskt og dramatisk. 

Begreper som totalforsvar og -beredskap har fått større politisk tyngde, og sivil forskning omtales som en del av landets forsvarssystem. I dette landskapet blir det et åpent spørsmål hvor fredsforskningen hører hjemme, og hvilken rolle den skal spille.

Det utvidede fredsforskningsfeltet har mye å tilby forskning på hvordan Norges sikkerhet kan ivaretas. Avanserte teorier og metoder for å analysere fred og sikkerhet ute i verden er også nyttig her hjemme. 

Samtidig står vi i fare for å miste en internasjonalt ledende kunnskapstradisjon om verdens konflikter, fredsbygging og multilaterale institusjoner, om fokuset flyttes for mye fra det globale konfliktbildet til norsk sikkerhetspolitikk.

Behovet for en bred sikkerhetsforståelse

PRIOs tidsskrift «Security Dialogue» har blitt en viktig arena for kritisk sikkerhetsforskning, fra internasjonale intervensjoner og «krigen mot terror» til dagens forståelse av nasjonal sikkerhet. 

Noen vil hevde at slike kritiske perspektiver er mindre relevante når krig truer. Lidén hevder derimot at det nå er avgjørende å videreutvikle slike analyser som korrektiv, og at dette er i tråd med fredsforskningens mandat. 

Vi trenger empirisk forskning og teoriutvikling som tar et steg tilbake og ser sikkerhetspolitikken i et helhetlig fredsperspektiv.

Sikkerhetspolitikk handler ikke bare om militære trusler, men også om pandemi, klimaendringer, naturkatastrofer, energi, infrastruktur, IKT-sårbarhet og så videre. 

Overnevnte Lidén leder selv et nytt prosjekt om «beredskapsetikk», som undersøker hvordan vi begrunner hvilke trusler som skal prioriteres. Hvordan bør ressurser fordeles mellom militæret, pandemi-beredskap og klimakrise? Faren for militære angrep og stormaktskrig må tas på største alvor, men klima- og naturkrisene utgjør også en eksistensielle trusler på sikt.

Fred som forutsetning

Forskning på nasjonal sikkerhet må være i stand til å se disse farene i sammenheng. Det betyr ikke at fredsforskning skal favne alle slags kriser, men se dem fra et konfliktperspektiv. 

Dens særegne kompetanse ligger blant annet i å se hvordan lokale og globale konfliktmønstre henger sammen, og hvordan disse samvirker med fenomener som migrasjon, velferd og demokrati. 

Dette er ikke bare avgjørende for å forstå enkeltkonflikter som den mellom Russland og Europa, men for bedre å forstå det globale konfliktbildet. Dette blir en hovedutfordring for fredsforskningen de neste årene, og dens viktigste bidrag til den nasjonale sikkerhetspolitikken.

Kronikken er basert på samtale med Kristoffer Lidén, forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), og kan høres i redigert versjon på Forumets podkast. I intervjuet snakker Lidén på egne vegne som forsker, og ikke på vegne av PRIO som institusjon.

Nytt fra forskersonen:

Hva kan jernbanen lære oss om KI-influensere?

Tungtvannsaksjonene formet Norges kollektive selvbilde