Hvor farlig er fettet? Kritikk av kostrådene avfeies for enkelt

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Først må vi tilbake til 2001. Det var konsensus i ernæringsmiljøet om at fett øker kolesterolet og forårsaker hjertesykdom - og at fett i kostholdet fører til vektøkning. Inntaket av fett og særlig mettet fett må reduseres. Konsensusen hadde vart siden den ble vedtatt på konsensuskonferansen i 1984. 

I år er det 25 år siden vitenskapsjournalisten Gary Taubes slo sprekker i ernæringskonsensusen med sin artikkel i Science i 2001. Jeg mener han ble avfeid for enkelt, akkurat slik kritikk av kostrådene blir i dag.

Det farlige fettet i melken

Vi så det nå nylig da Sykepleien henviste til en ny studie om helmelk. Studien, samt en lederartikkel i det anerkjente tidsskriftet The American Journal of Clinical Nutrition, konkluderte med at det antageligvis er greit at barn drikker helmelk. 

Helsedirektoratet møtte ikke den nye kunnskapen med interesse, men med bortforklaring av resultat, selektiv rapportering og overdrivelse av årsakssammenheng.

Jeg husker vi fikk lettmelk i 1984, skulle spise margarin på brødskivene, eller aller helst spise brødskivene bare. Den ene salamibiten ble flyttet rundt på kneippskiven for å få litt smak i hver bit, vi kastet fettranden på kotelettene. Saus hadde vi ikke, det nærmeste var smeltet margarin på fisken. Konsensusperioden var kanskje gastronomiens mørketid.

Så smalt det.

Gary Taubes utfordrer fetthypotesen

Den prisbelønte vitenskapsjournalisten Gary Taubes publiserer en kritisk artikkel om konsensusen i vitenskapens høyborg, tidsskriftet Science. Tittelen kunne ikke misforstås. «The soft science of dietary fat». 

Var vitenskapen bak kostrådene for mjuk?

Tabes hadde intervjuet alt som kunne krype og gå av ernæringsekspertise. Han hadde funnet alle bitene i puslespillet – problemet var bare at de ikke passet sammen. Derfor stilte han spørsmål om fetthypotesen, grunnlaget for konsensusen, virkelig stemte.

Science-artikkelen til Taubes forteller historien om hvordan fetthypotesen til Ancel Keys fikk fotfeste, hvordan den ble skrevet inn i politikken med McGovern i 1977, og hvordan konsensusen ble dannet under konsensuskonferansen i 1984. Alt på tynt vitenskapelig grunnlag.

Det gode og dårlige kolesterolet

Fetthypotesen var i utgangspunktet enkel (fett gir økt kolesterol, som fører til hjertesykdom). Så kom etter hvert forskning om at kolesterol kunne deles i dårlig (LDL) og godt (HDL) kolesterol, og at mettet fett økte LDL. Dette kan vi kalle fetthypotese 2.0. 

Omdreiningspunktet fra hypotese 1.0 til 2.0 skjedde rundt konsensuskonferansen. Fetthypotese 2.0 er litt mer avansert (mettet fett gir økt dårlig kolesterol, som fører til hjertesykdom), men kostrådene forble de samme - altså mindre rødt kjøtt og magrere melkeprodukter.

Men, så viser det seg å være mer komplisert. 

Taubes refererte i 2001 til (den gang ganske ny) forskning fra Ronald Krauss om at det finnes store fluffy LDL partikler som er mer nøytrale, og det finnes små tette LDL partikler som er dårligere. Mettet fett øker de store fluffy – men i mindre grad de små tette.

Kostrådene i 2026 henger fortsatt igjen i at all LDL er like dårlig. Problemet er at om kostrådene tar inn over seg dette siste - så ryker fetthypotese 2.0.

En hypotetisk fetthypotese 3.0 ville tvunget fram andre kostholdsråd: rødt kjøtt og feite melkeprodukter er ikke like problematiske i henhold til fetthypotese 3.0 - det er derimot sukker og raske karbohydrater.

Står moderne kostråd over for en eksistensiell krise?

Artikkelen til Taubes skaper furore i konsensustiden. Jeg vi tro Science mottok en flom av kritiske kommentarer. De publiserte tre av dem.

Alle disse tre er like i sin argumentasjon: Taubes tar feil, han har snakket med feil folk og refererer til feil studier. Evidensen for fetthypotesen er bare «så» sterk. Men når de skal forklare denne evidensen er de sprikende: 

1) Scott Grundy skriver bare at «det finnes enormt med studier» uten å nevne hvilke. 

2) Mark Hegsted refererer til lavfettguru, og Atkins’ antagonist, Dean Ornish, om at lavfett, sammen med trening, reverserer aterosklerose. 

3) Danske Arne Astrup skriver sammen med James Hill og Wim Saris, at fedmeepidemien overveiende skyldes en inaktiv livsstil, som reduserer kroppens behov for fett som næring. 

Alle tre innleggene avsluttes med at Taubes artikkel rokker ved kostrådene og folkehelsearbeidet – og er derfor skadelig for folkehelsen.

Disse tre kritiske kommentarene ble ikke skrevet av hvemsomhelst. Dette var verdenseliten i ernæringsetablissementet.

Taubes besvarer disse kommentarene med at han kun stiller tre viktige spørsmål i sin artikkel: 

• Har kostrådene noe for seg for folk som spiser rimelig bra? 
• Vil alle amerikanere ha fordeler av å spise et lavfettkosthold? 
• Er det ikke noen risiko forbundet med dette – som inntak av raske karbohydrater? 

Taubes skriver videre at det er hans kritikere som er selektive når de beskriver fordelene med hypotesen, og at det er de som utelater studier. Det er jo nettopp disse studiene Taubes i sitt arbeid har gravd frem. Taubes avslutter med følgende:

«… the key point, as Grundy says, is that all questions have not been answered, and so we might not want to act as though they have been».

Interessekonflikter

Jeg synes artikkelen til Taubes står seg godt den dag i dag, nesten 25 år senere, mens de tre kritiske innleggene fremstår som svake. Det virker som om de alle undervurderte Taubes. Han ble bare enkelt avfeid.

Det kanskje mest interessante i denne historien er etterspillet. Astrup har innrømmet at han tok feil, og at Taubes hadde rett – sterkt gjort av en så markant person. I nyere tid har det også blitt avdekket at forfattere av alle disse tre innleggene var sentrale aktører i tre alvorlige interessekonfliktsaker:

Hegsted og to andre forskere fra Harvard ble i 1965 betalt av sukkerindustrien for å skrive fordelaktig om sukker fremfor fett.

Grundy og hans medforfattere nevnte ikke at de hadde mottatt penger fra statinprodusenter da de nedjusterte de amerikanske retningslinjene i 2004 for når folk bør begynne på statiner.

Hill etablerte i 2014 det internasjonale Global Energy Balance Network (GEBN), hvis budskap var at det var enklere å oppnå energibalanse om en var fysisk aktiv. Etter hvert kom det frem at GEBN ble finansiert av Coca-Cola.

Det er kanskje vanskelig å unngå interessekonflikter helt, men det er viktig å være åpen om dem.

«Målet helliger middelet»

David Allison er en forsker som selv har lange lister med interessekonflikter. Han har imidlertid skrevet godt om noe som han kaller white-hat-bias, etter «de gode» i klassiske western-filmer (ofte med hvite hatter) som tjener et høyverdig formål hvor målet helliger midlet.

Dette kan dessverre forekomme i ernæringsvitenskapen når vitenskap skal sammenstilles med kostråd og når disse rådene skal forsvares. Utfallet kan bli selektiv rapportering, bortforklaring av resultat og overdrivelse av årsakssammenhenger.

Nytt fra forskersonen:

Psykisk helse: Sykeliggjør vi ungdom og unge voksne?

Romerne brukte planten til sex, medisin og mat – så forsvant den sporløst