Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Å sabotere fiendens atomvåpenproduksjon har en historie som går lenger tilbake enn dagens angrepskrig mot Iran. 

Tungtvannsaksjonene under den tyske okkupasjonen anses for å være verdens første målrettede innsats mot utviklingen av atomvåpen. Den forsinket og knuste Hitlers drøm om kjernevåpen.

Operasjon «Gunnerside» trekkes frem som symbolet på den norske motstandsviljen, gjerne som motvekt til fortellingene om samarbeid under okkupasjonen. Historien om heltene som klatrer ned bratte fjellsider, lurer vaktene og sprenger fabrikken har over tid blitt en del av det kollektive selvbildet.

Et sted kan romme flere fortellinger

Kampen om tungtvannet reiser et filosofisk spørsmål: når begynner og slutter egentlig en kamp? For til tross for sitt crescendo i 1943 pågår kampen fortsatt – om historien, minnene og hvem som skal eie fortellingen framover.

En nyutgitt antologi om Rjukan-Notoddens industrielle verdensarv, «Multivocality in World Heritage», viser at aksjonens heltefortelling bare er én av mange måter å omtale industriarven på. Boken tar utgangspunkt i begrepet multivocality, som betyr at et sted kan romme flere fortellinger samtidig – uten at én av dem rommer hele sannheten.

Tungtvannsaksjonen på Rjukan overskygger i noen grad den industriarven man som turist liksom får med på kjøpet. Industrihistorien havner ofte litt i bakgrunnen. 

At ett døgn i februar 1943 har fått stå som den dominerende fortellingen er ingen tilfeldighet – og også forståelig. Som en ung og hardt presset stat trengte Norge samlende symboler etter krigen, gjennom slike spektakulære kamphistorier.

Underholdning trumfer nyanser 

Samtidig har en annen kamp pågått i tiår: kampen om minnet. Filmer, TV-serier, bøker og dokumentarer har alle formet og satt sitt preg på historien om sabotasjen. Noen vektlegger action, andre etiske dilemmaene. NRKs serie Kampen om tungtvannet gjorde historien kjent for nye generasjoner. 

Hver fortolkning forskyver vekten av lokalhistorien litt bort fra industriarbeidet. Slik blir kampen om historien en kamp mellom minnesformer, der den mest underholdende ofte trumfer den mest nyanserte. 

I beste fall kan slike dramatiseringer åpne dører til dypere historieinteresse.

Den mest intense kampen i vår tid gjelder likevel ikke fortiden, men opphavsretten til den. Utgravningen og utviklingen av Tungtvannskjelleren som ny museumsattraksjon har avdekket dype spenninger rundt kulturelt eierskap: Er dette et nasjonalt prosjekt som favner videre enn det lokalhistoriske? 

Det mente den norske arkitektstanden, som følte seg forbigått da det ikke ble utlyst en nasjonal arkitektkonkurranse.

Hvem er den egentlige opphavsbæreren bak tilblivelsen? 

Lokalhistoriker Bjørn Iversen lokaliserte ruinene i 1980-årene. I dag opplever Iversen at han har blitt satt til side når museumsaktører har tatt over, etter at han har brukt flere tiår på å bevare minnet om hydrogensanlegget. Iversen fører fremdeles en endeløs kamp om det kulturelle eierskapet, noe som har skapt store lokale overskrifter.

Dette speiler bredere utfordringer. Kulturforskeren Steffen F. Johannessen mener at lokalsamfunn ofte løftes frem som «verdensarvinger». Samtidig marginaliseres de ofte når den formelle kulturarvsforvaltningen bestemmer hva som skal vises frem og hvordan. Det handler om profesjon, makt og identitet – og om selve bruken av kulturarven.

Når begynner og slutter en kamp? 

Til sist handler kampen om tungtvannskjelleren om fremtiden. Når fabrikkindustrien forsvinner, står lokalsamfunn overfor et dilemma. Hvordan skapes arbeidsplasser, gunstig stedsutvikling og nye fortellinger som inngir stolthet? 

Norge har siden 1970‑årene gjennomgått en gjennomgripende omstilling fra en industriell økonomi til tjeneste‑ og opplevelsesøkonomi. Da fabrikkfløytene stilnet, ble både industrihistorien og tungtvannsaksjonen en ressurs for kunnskapsopplevelser og identitetsbygging på Rjukan. Og her fremstår Tungtvannskjelleren som et episenter for en lovende tungtvannsturisme.

Dette er initiativer så gode som noen. Men med dette følger også et press om å gjøre historien «brukbar» og spennende. Når industriruiner blir spektakulære museumsopplevelser og brennevin tappes som Tungtvannsakevitt – en spinoff som ellers møtte kritikk fordi flere av sabotørene førte en personlig kamp mot alkoholisme etter krigen – oppstår spørsmål om balansen mellom kunnskapsformidling, kommersialisering og historisk integritet. 

Samfunnet vårt trenger alle disse ingrediensene. Poenget er at dette innebærer en vanskelig balansegang som ikke alle er enige om.

Ikke bare et minnemonument

Så når begynner og slutter en kamp? Snarere enn en lineær kamp bør man kanskje heller betrakte kampen om tungtvannet som omsluttet og innrammet av andre, overlappende kamper, lik russiske dukker. 

I Rjukan begynte kampen mot naturkreftene i Rjukanfossen lenge før sabotasjeaksjonene – og den fortsetter i dag, i forhandlingene om kulturelt eierskap og hvilken framtid et tidligere industrisamfunn skal ha. 

Tungtvannskjelleren er derfor ikke bare et minnemonument over bragden i 1943, men også over de mange kampene om historie, sted og mennesker som preger Norge på 2000‑tallet.

Nytt fra forskersonen:

To cruise or not to cruise – er det egentlig det rette spørsmålet?

Ålens lange reise og kampen mot de dødelige vannkraft­turbinene