De lærdes republikk

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er få ting Norge har vært mer opptatt av de siste tretti årene enn å produsere akademikere. Skal vi tro politikere og ledere ved høyere utdanningsinstitusjoner, handler bærekraftig fremtid i hovedsak om å få flest mulig unge mennesker til å sitte lengst mulig på skolebenken. 

Akademisk inflasjon

Hvert år har nye kull blitt sendt videre gjennom utdanningssystemet fra samfunnets mest velsmurte salgskontor med budskapet: Studer mer.

Det holder ikke med bare en bachelor, du bør gå for en master om et eller annet tema som knapt leses av mer enn to sensorer før den havnet i skyen. Mens vi i fjor produserte vi 20 300 nye mastere, vil landet mangle 85 000 fagarbeidere, de «uvesentlige folkene» som holder hjulene i gang innen 2035.

Vi mangler elektrikere, tømrere, rørleggere og anleggsarbeidere i store deler av landet.

Den danske politikeren Kaare Dybvad Bek beskrev denne utviklingen i boken «De lærdes tyranni». Han hevdet at akademiske eliter gradvis har fått definere hva som teller som verdifull kunnskap, hvilke utdanninger som er prestisjefylte, og hvilke livsvalg som anses som vellykkede.

Det er vanskelig å påstå at Norge har valgt en annen kurs.

I teorien elsker vi alle yrker. Men i praksis har vi brukt flere tiår på å fortelle ungdom at de bør unngå mange av dem.

Ingen karriereveileder har noen gang møtt en 16-åring og sagt:

«Du har gode karakterer. Du bør vurdere å bli elektriker eller noe annet viktig som samfunnet etterspør?»

Nei, slike elever sendes videre mot akademisk utdanning, slik at de en dag kan få jobb med å lage strategier for elektrifisering, av for eksempel Melkøya. Det er tross alt viktig å prioritere kunnskap. 

Utviklingen har skapt et eget språk

I akademia er det ikke nok å være forsker. Man må være fremragende forsker. Man driver ikke undervisning, men fremragende undervisning. Man arbeider ikke ved et universitet. Man arbeider ved et internasjonalt ledende kunnskapsmiljø med forskning i verdensklasse.

Akademia har også utviklet et eget hierarki av titler som utenforstående må bruke betydelig tid på å forstå. Man kan være amanuensis, universitetslektor, førstelektor, førsteamanuensis, professor, professor emeritus, stipendiat, postdoktor eller dosent.

Hver tittel har naturligvis sin egen prestisje, sine kvalifikasjonskrav og sin plass i hierarkiet.

For dem som arbeider i sektoren er forskjellene viktige og velbegrunnede. For resten av befolkningen minner det om et gammelt hoff der rang, verdighet og status markeres gjennom stadig mer finurlige betegnelser.

En elektriker er stort sett elektriker, og en baker er en baker.

Men i akademia finnes det ingen øvre grense for hvor mange nyanser av lærdom som kan uttrykkes gjennom en stillingstittel. Det er vanskelig å vite om dette skyldes vitenskapelig presisjon eller en særlig avansert form for sosial lagdeling. Sannsynligvis litt av begge deler.

Nasjonalt senter for fremragende hvetebasert innovasjon

Det er fascinerende at ingen andre yrker snakker slik. Bakeren omtaler sjelden sine kanelsnurrer som internasjonalt ledende gjæringsbakst. Rørleggere snakker ikke om fremragende avløp. Søppeltømmere konkurrerer ikke om status som Senter for Fremragende Renovasjon.

Men kanskje burde de begynne. Det ville i det minste skape balanse.

Tenk deg en pressekonferanse der en tømrer presenterer resultatene fra årets spikringsstrategi:

«Vi er stolte over å kunne meddele at vårt miljø har oppnådd internasjonalt fremragende spikerprestasjoner. Antall hammertreff per minutt har økt med 4,7 prosent sammenlignet med fjoråret.»

Eller en baker som søker om status som nasjonalt senter for fremragende hvetebasert innovasjon. Alle ville ledd.

Likevel er dette omtrent slik akademia omtaler seg selv hver eneste dag. Kanskje skyldes det ikke bare konkurranse om penger, publiseringer og prestisje?

Kanskje skyldes det også en betydelig dose akademisk selvhøytidelighet.

For det er få miljøer som er flinkere til å beskrive sine egne aktiviteter som avgjørende for samfunnets fremtid.

Konferanser omtales som viktige internasjonale arenaer for kunnskapsutvikling. Forskning som nesten ingen leser, fremstilles som viktige bidrag til samfunnsendring og presenteres med en høytidelighet som tidligere var forbeholdt månelandinger og grunnlovsrevisjoner.

Man får tidvis inntrykk av at menneskehetens skjebne hviler på utfallet av neste seminar om organisatorisk innovasjon i offentlig sektor.

Virkeligheten er mer beskjeden

Mange forskere arbeider med smale og spesialiserte problemstillinger som interesserer et begrenset antall fagfeller.

Det er ikke en kritikk. Det er slik forskning skal fungere. Men det kreves en formidabel selvtillit å omtale middelmådig forskning som et betydelig samfunnsbidrag.

I andre yrker finnes det gjerne en mer umiddelbar virkelighetstest. Hvis taket lekker, har tømreren gjort en dårlig jobb. Hvis strømmen går, ringer vi elektrikeren. Hvis maten er dårlig, får kokken beskjed.

I akademia kan man bruke flere år på å skrive en artikkel som leses av noen få fagfeller, uten at resten av samfunnet merker at forskningen eksisterer. Likevel omtales resultatene ofte med imponerende alvor. Det er som om sektoren tidvis lider av en mild, men kronisk overvurdering av egen samfunnsmessig betydning.

Det mest bemerkelsesverdige er kanskje at akademia aldri snakker om forskning og undervisning som ikke er fullt så fremragende.

Man finner sentre for fremragende forskning. Priser for fremragende undervisning. Programmer for fremragende kvalitet.

Men ingen steder finnes institutter for middels god forskning. Ingen priser deles ut for helt grei pedagogikk. Ingen universitet rekrutterer ansatte til et fagmiljø med internasjonalt akseptabel standard.

Merkelig nok driver alle forskning på høyt internasjonalt nivå. Samtidig som samfunnet sliter med de samme problemene som før.

En verden av akademikere

Dybvad Bek peker også på et annet fenomen: Stadig flere av dem som styrer samfunnet har høyere utdanning og bor ofte i de samme byene. Det betyr ikke at de er dumme. Tvert imot.

Problemet er at mennesker som har tilbrakt store deler av livet omgitt av andre akademikere, lett kan begynne å tro at verden består av akademikere. Da blir det fort overraskende at noen faktisk holder samfunnet i gang, bygger hus, reparerer vannledninger, pleier de syke og gamle og holder strømnettet i gang.

Kanskje er det derfor politikere år etter år uttrykker sjokk over mangelen på fagarbeidere? De har brukt en generasjon på å fortelle ungdom at de bør bli noe stort. Likevel kommer mangelen som en overraskelse.

Det er nesten beundringsverdig.

Et samfunn trenger selvfølgelig universiteter

Det trenger forskning, og det trenger eksperter med lang utdanning.

Men det trenger først og fremst mennesker som kan gjøre ting som ikke kan løses med et Word-dokument eller en PowerPoint-presentasjon.

Så kanskje tiden er inne for en radikal tanke: for eksempel at en dyktig elektriker er minst like verdifull som en akademiker med fire titler, fjorten forskningspoeng om organisasjonspsykologiske perspektiver på koordinering og identitet i moderne organisasjoner?

Og kanskje ville hele samfunnsdebatten blitt litt sunnere dersom vi sluttet å late som om alt blir viktigere bare fordi det beskrives med ord som «fremragende», «verdensledende» eller «internasjonalt anerkjent».

For de fleste av oss er det faktisk helt tilstrekkelig at strømmen virker, taket ikke lekker og at bestefar og bestemor har det godt på sykehjemmet. Selv når arbeidet bak ikke er fremragende og på høyt internasjonalt nivå.

En tidligere versjon av innlegget er publisert i Khrono. Teksten er basert på et kåseri forfatteren holdt for en Rotary-klubb.

Nytt fra forskersonen:

Tiltak mot nitrogen kan gi renere innsjøer i hele landet

Atomvåpen for fred? Kall det heller en kollektiv selvmords­pakt