Norge endte som nummer 50. Det bør bekymre oss 

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det norske laget endte som nummer 50 av rundt 110 land i den internasjonale matematikkolympiaden IMO i sommer, med 105 poeng. Kina vant med 232 poeng, USA ble nummer to med 207, og India endte nummer sju med 166, ifølge de offisielle resultatene.

Jeg mener gapet er slående når man vet at nettopp disse tre landene også leder an i utviklingen av kunstig intelligens, og at vi ikke bygger nok regnekraft i hodene til dem som skal forme fremtidens teknologi.

Kompetansen vi trenger

I fysikkolympiaden IPhO er mønsteret enda tydeligere over tid. Norge har tatt totalt én gullmedalje siden landet begynte å delta i 1996, mot ni bronsemedaljer og 28 hederlige omtaler i samme periode, ifølge konkurransens uoffisielle resultatdatabase.

Etter min mening, med erfaring som IT-arikitekt, er det nettopp slik matematisk og fysikkfaglig dybdekompetanse som ligger til grunn når noen skal bygge, ikke bare bruke, avanserte KI-systemer.

Sommeren 2025 hevdet både OpenAI og Google DeepMind at systemene deres presterte på gullmedaljenivå i samme matematikkolympiade. Matematikere som Terence Tao og Kevin Buzzard advarte likevel mot å ta seieren for gitt, siden testforholdene ikke var sammenlignbare med det menneskelige deltakere møtte.

Jeg mener likevel signalet er tydelig: maskinene nærmer seg den øverste ligaen i formell matematikk, omtrent samtidig som norske skolelever taper terreng i akkurat det faget.

Start læringen tidlig 

Jeg vil ikke påstå at olympiaderesultater alene forklarer hvem som vinner KI-kappløpet. Kapital, datakraft og industripolitikk spiller også inn. Jeg tror likevel resultatene sier noe ærlig om bredden og dybden i den matematiske talentmassen et land klarer å dyrke fram, og det er nettopp den massen som til syvende og sist skal forstå, kontrollere og videreutvikle teknologien.

Slik jeg ser det, bør svaret starte i barnehagen og på barneskolen, ikke i nok en KI-strategi for næringslivet. Jeg foreslår at skoleeiere og barnehagelærere får tydelig handlingsrom og øremerket tid til matematisk resonnering og undring fra tidlig alder, på samme måte som språkstimulering allerede prioriteres i barnehagen.

Jeg forstår godt bekymringen for at mer realfagstid kan gå på bekostning av andre viktige fag, og jeg har ikke et fasitsvar på nøyaktig hvor mye tid som bør flyttes.

Se til Sverige og Finland

Jeg lurer på hvorfor naboland som Sverige, som tok gull i årets fysikkolympiade, og Finland, som tok bronse og en hederlig omtale, begge lykkes bedre enn Norge, som verken fikk medalje eller hederlig omtale i år. Det spørsmålet håper jeg fagmiljøet ser nærmere på.

Jeg foreslår at Kunnskapsdepartementet, matematikkmiljøene og noen utvalgte kommuner sammen prøver ut mer strukturert realfagstid i barnehage og barneskole, og måler resultatene mot både læringsutbytte og trivsel før vi skalerer det nasjonalt.

Skal Norge være noe mer enn bruker av andres KI-modeller, må vi tørre å investere i de samme evnene de vinnende landene har bygget over flere tiår.

Nytt fra forskersonen:

Det ukjente fyrverkeriet: lys i havets mørke

Vi kan bli verdens­mestere i natur