Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Frykten nå består i at eksaleringsspiralen skal komme helt ut av kontroll, og at en regional storkrig blir resultatet. Men hvor nær er vi egentlig et slikt utfall? Svaret er at ingen vet, heller ikke beslutningstagerne. Samtidig er risikoen for en storkrig utvilsomt større enn på mange tiår.

Seier til hvem?

Flere av Israels nære støttespillere har karakterisert Irans angrep som en israelsk seier. Denne konklusjonen bygger på at nesten alle de vel 300 missilene og dronene ble skutt ned av Israels eminente luftvern. Men den bygger også, og ikke minst, på et ønske om å dempe Israels insentiver til å svare på angrepet med samme mynt.

For kriser eskalerer gjerne til full krig ved at et gjensidig behov for avskrekking gjennom angrepshandlinger i stedet resulterer i en eskaleringsspiral. Og denne spiralen vanskelig kan kontrolleres. 

Defensive intensjoner fører til offensive handlinger – det vi gjerne betegner som sikkerhetsdilemmaet i internasjonal politikk.

Men helgens gravalvorlige lysshow over Israel kan like gjerne også anses som en iransk seier. Iran har, helt siden Israel begynte sitt bombardement i Gaza for over et halvt år siden (og egentlig også lenge før dette), på veloverveid vis kalibrert sine krigshandlinger. 

Formålet har vært å vise styrke, og derigjennom avskrekke Israel (og USA), men uten at handlingene har vært dramatiske nok til å fremprovosere et enda mer dramatisk motsvar.

Spilleregler og røde linjer

De uuttalte spillereglene i konflikten mellom Israel og Iran definerer nemlig mer eller mindre tydelige grenser – eller røde linjer – for hvor langt partene kan gå. Grensene ble forskjøvet av Israel gjennom ambassadeangrepet. Og grensene ble ytterligere, og på enda mer dramatisk vis, forskjøvet av Iran i helgen. Dette var første gang noensinne at Iran angrep Israel fra Irans eget territorium.

Likevel tyder fremdeles svært lite på at Iran ønsker å eskalere konflikten. Slik sett, og kanskje noe paradoksalt, er man nok i Teheran godt fornøyd med at det israelske luftvernet fungerte som det gjorde. Angrepet kan dermed også tolkes som et nær perfekt kalibrert sådan: et angrep som gjenetablerer avskrekkingen uten at det gjør et lignende israelsk angrep uunngåelig.

Iran ønsker heller å fortsette med sin langsiktige plan om å opprettholde presset mot Israel (og USA) gjennom en lavnivåkrig – eller «skyggekrig» – som sakte men sikkert øker Irans relative innflytelse i regionen på bekostning av fiendene.

Et nervøst USA

Heller ikke supermakten USA ønsker at denne årelange skyggekrigen mellom Israel og Iran skal eskalere, vel vitende om at landet nokså automatisk vil bli en sentral aktør i en eventuell regional storkrig.

USA sender derfor i disse dager, naturlig men paradoksalt nok, tydelige signaler om at de både forventer at Israel avstår fra å svare på Irans angrep, og at de kommer til å gi Israel nær ubetinget støtte i ethvert krigsscenario.

Men Israel har konsekvent gjennom hele sin 76 år gamle historie som selvstendig stat tatt avgjørelser på basis av hva som formentlig tjener Israels egne sikkerhetsinteresser. Landet handler altså, om det må, på egen hånd, og alltid ut fra egne initiativer og vurderinger.

Hva blir Israels svar?

Dette betyr ikke nødvendigvis at svaret på Irans angrep – og det kommer helt sikkert et svar – vil innebære et massivt angrep mot iransk territorium. Muligens vil svaret heller bli nokså kraftige angrep på iranske interesser andre steder i regionen. Dette vil for så vidt være i tråd med konfliktens veleteblerte «spilleregler». I beste fall vil det føre til at skyggekrigen fortsetter ufortrødent.

I Israels politiske og militære kretser er det langt fra full enighet om hva man skal gjøre med problemet Iran. Mange – og sannsynligvis langt de fleste – anerkjenner at en storkrig vil innebære en enorm risiko for Israel selv og for dets befolkning.

Det er dette synspunktet som til nå, og over mange år, har avskrekket Israel fra å ta et mer direkte oppgjør med Iran. Samtidig mener flere i landet at nettopp den utbredte vissheten om Israels relative risikovegring har åpnet opp et mulighetsrom for Iran. Denne helgens angrep ville ikke ha skjedd, ifølge denne oppfatningen, dersom Israel hadde opptrådt mer risikovillig på et langt tidligere stadium.

Israels Iran-problem

Det er nettopp slike resonnementer og mekanismer som fører til at uønskede eller utilsiktede kriger oppstår. Et tilleggsproblem er at det også finnes krefter i Israel som faktisk ønsker et militært oppgjør med Iran – til tross for risikoen. 

Delvis kan dette begrunnes med at Israel, med supermakten USA i ryggen, er en militær stormakt på et helt annet nivå enn Iran. (Og dertil kommer at Israels statsministers Benjamin Netanyahus politiske overlevelse ser ut til å fordre fortsatt krigføring.)

Mer grunnleggende er det faktum at Iran – og ikke Hamas eller palestinerne – representerer det suverent største sikkerhetsproblemet for Israel. Iran har over mange år bygget opp en militær kapasitet som er skreddersydd for såkalt «asymmetrisk» krigføring mot mektigere fiender.

En liten(!) smakebit på dette fikk vi i helgen. Et annet velkjent eksempel er Irans innflytelse, og til dels kontroll over, ulike væpnede grupper i regionen – i Irak, i Jemen, i Syria, i Gaza og, ikke minst, i Libanon.

Frykten for en iransk atombombe

Et tredje eksempel er Irans atomprogram. Kort fortalt har Iran oppnådd kapasitet til å kunne utvikle operative atomvåpen ganske raskt dersom regimet i Tehran skulle velge å ta en slik beslutning.

En slik beslutning har altså fremdeles ikke blitt tatt, først og fremst fordi det ville innebære betydelig risiko for at Israel og USA (som begge selv er atomvåpenmakter) angriper Iran. Fra Israels perspektiv har andre land, inkludert USA, vært for passive når det gjelder å benytte andre pressmidler (som økonomiske sanksjoner) til å få Iran til å nedskalere atomprogrammet. Krig er i så måte et forlokkende alternativ – til tross for risikoen.

Det er i en slik utvidet kontekst dagens uhyre spente situasjon i Midtøsten bør forstås. Israels nådeløse bombardement av en hjelpeløs befolkning i Gaza risikerer å bli et halvveis glemt sidespor i en konflikt som for de større regionale og globale stormaktene bare i beskjeden grad dreier seg om det palestinske spørsmålet. Og selv om ingen (eller i alle fall langt de færreste) ønsker en regional storkrig, kan nettopp en regional storkrig bli det vi til slutt får.

Les også:

Israel/Palestina: Sjelden eller aldri har eksistensen av en dobbeltstandard vært tydeligere

Kan Europa bli en stormakt?