Ingen «arresterer deg» hvis du sier at transkvinner ikke er kvinner, men du kan jo komme til å føle på et ubehag i visse sosiale sammenhenger, skriver kronikkforfatteren.
Ingen «arresterer deg» hvis du sier at transkvinner ikke er kvinner, men du kan jo komme til å føle på et ubehag i visse sosiale sammenhenger, skriver kronikkforfatteren.

«Transbevegelsen» stjeler ikke språket ditt

KRONIKK: Selv om det blir påstått, er det ikke mulig for andre å «stjele» språket ditt – språk er alltid i endring, og det er opp til hver og en om de vil bruke nye ord og uttrykk. Språk finnes dessuten ikke i et kognitivt vakuum, det er i vekselspill med sansene våre.

Språk er en så stor del av den personlige identiteten vår at når vi blir bedt om å forandre måten vi snakker (eller skriver) på, så virker det skremmende. Språkforskere har lenge konkludert at det mest uforanderlige ved språket vårt er nettopp det at det endrer seg. Og det vil alltid finnes folk som prøver å motsette seg denne endringen.

Nyord oppstår ikke av seg selv – de oppstår fordi språkbrukere har et genuint behov for å uttrykke seg presist om noe nytt, eller en nyanse som ikke tidligere er beskrevet. Sosiale endringer bringer ofte nye ord og vendinger med seg, og det er ganske åpenbart for en språkforsker at det ikke er selve språket folk motsetter seg, men heller den sosiale endringen som språket gjenspeiler.

Blir norsk språk manipulert av transbevegelsen?

I et debattinnlegg i Aftenposten fra 29. august skriver Kristian Gundersen at transbevegelsen stjeler språket. Han sammenlikner bruken av nyansert språk for kjønnsidentiteter (samt medisinske nyord, som f.eks. skjedekrans for jomfruhinne) med det tanke-manipulerende språket «newspeak», eller nytale, i George Orwells roman 1984.

Sammenlikningen som Gundersen gjør, mellom nyord i norsk og nytale i 1984, er vanskelig - om ikke umulig - å begrunne.

I innlegget sitt gir Gundersen også inntrykk av at han kjenner seg igjen i Richard Dawkins observasjon om at dagens mennesker er redde hverandre, i det som beskrives som en pågående kulturkrig. Debattinnlegget til Gundersen er et godt eksempel på at språkendringer kan være skremmende for de som ikke er innforstått med samfunnsendringene de beskriver.

Nyord er ikke «nytale»

Romanen 1984 er fiksjon, og nytale er oppspinn. Språket til innbyggerne i det totalitære Oceania i 1984 begrenses i så stor grad at det er umulig å tenke kritisk. Man mister sin egen identitet, og man ser bare verden i svart-hvitt, og kategoriske enheter. Sammenlikningen som Gundersen gjør, mellom nyord i norsk og nytale i 1984, er derfor vanskelig - om ikke umulig - å begrunne. Det bærende prinsippet bak nytale er at man som språkbruker ikke lenger kan se, eller tenke, i gråtoner.

Nye ord for kjønnsidentiteter i norsk språk beskriver derimot mer nyanse enn det som tidligere var mulig å uttrykke på språket vårt. Nye begreper har blitt introdusert nettopp for de som ønsker å ikke se kjønnsidentitet i svart-hvitt, men i et fargespekter.

Lingvistisk determinisme

Med sin «nytale» hører Orwell hjemme i en rekke av kunstnere som har latt seg forføre av prinsippet om at språk kan styre tankene våre: andre eksempler er forfatteren Ursula Le Guins «Mørkets venstre hånd», og filmskaperne av «Arrival» fra 2016. 

Også forskere har latt seg forføre: antakelsen om at språk styrer tankene våre kalles Sapir-Whorf-hypotesen etter lingvistene Edward Sapir og Benjamin Lee Whorf som begge (i første halvdel av forrige århundre) fremla argumenter om at forskjellige språk bringer forskjellige tankemønstre med seg.

I sin mest ekstreme form kaller vi Sapir-Whorf-hypotesen «lingvistisk determinisme»: tankene våre bestemmes av språket vi snakker. Lingvistisk determinisme tas ikke seriøst av dagens språkforskere. Antakelsen innebærer nemlig at det er umulig å tenke tanker man ikke har språk for å beskrive. Av dette følger også at når man mister språk, f.eks. ved hjerneslag, vil man miste evnen til å tenke. Dette vet vi er feil. Allikevel fortsetter Sapir-Whorf-hypotesen å leve i forsiktigere former: språk kan nemlig skape nyanse.

Språk er i vekselspill med sansene våre

I debattinnlegget sitt skriver Gundersen «Selv mener jeg nok at kartet ikke endrer terrenget. For eksempel er det ikke hatprat som skaper hat, men hat som skaper hatprat». Det kan virke som om Gundersen her mener at man ikke kan oppnå forandringer i tankemønstre med språk. De fleste språkvitere vil i så fall si at Gundersen tar feil. Det er påvist at man kan oppnå små endringer i tankemønstre med språk: nye ord kan skape nyanser i sansene våre som ikke var til stede tidligere

Eksperimenter i hjerneforskning viser at hørsel, syn, hjernens evne til å kategorisere, og nettopp, språk er i vekselspill med hverandre. Nyvinninger i språk kan åpne opp for at hjernen analyserer ting på en litt annen måte. En annen påstand som Gundersen fremlegger er at hatprat ikke fører til hat. Denne påstanden er rimeligvis usann, ut fra det vi vet. Språk finnes nemlig ikke i kognitivt vakuum, men er med på å skape tanker hos hver og en av oss.

Biologien i svart-hvitt

Som forklart ovenfor kan aldri språkforandringens påvirkning være så stor at nyord alene kan fjerne gamle tankemønstre. Dette er debattinnlegget til Gundersen selv bevis på – hans forståelse av biologien (som tokjønnet) har ikke endret seg med nye måter å omtale den på.

Jeg er ikke biolog, men det jeg kjenner til av moderne vitenskapelig forskning på området (sammendrag i tidsskriftet Scientific American) bekrefter at biologisk kjønn hos mennesker best beskrives som et spektrum, der kombinasjonen kromosomer, gener, hormoner, og kjønnsorganer ikke nødvendigvis gir et binært, eller kategorisk, svar på om noen er mann eller kvinne.

Dessuten vil de fleste vel enes om at en kjønnsidentitet er noe mer enn et biologisk begrep, og at vi finner et spektrum av følelser av tilhørighet som er reelle, og som vi ønsker å beskrive.

Vi er utrustet for kompleksitet

Heldigvis er hjernene våre utrustet for slik kompleksitet: vi kan, for eksempel, skille hundrevis av fargenyanser fra hverandre, og når vi først blir forklart hvordan vi skal kategorisere disse, gjør vi det på samme måte som andre som snakker samme språk som oss (forskjellige språkgrupper kategoriserer gjerne farger forskjellig). Vi kan også godt endre disse kategoriene over tid.

Selv vet jeg godt hvilke farger som hører til kategorien «grønn» på norsk: I voksen alder har jeg blitt introdusert for mange nye konsepter jeg nå skiller mellom: olivengrønn, grågrønn, neongrønn, mosegrønn, og en rekke andre. Jeg har hverken hatt problem med å skille fargene, med å se forskjellene, eller å lære meg de forskjellige navnene på dem.

Poenget mitt er at hvis verden er mer kompleks enn det skoleboka i biologi ga meg inntrykk av, der en tokjønnsmodell var det eneste jeg ble forespeilet, så klarer jeg fint å innrette meg denne nye virkeligheten, også ved å bruke nye ord om kjønn.

Fargebånd i språket

Hverken transbevegelsen eller andre kan stjele språket – språket er alltid i endring, det er i alles makt, og det er opp til hver og en om de vil bruke nyord eller ikke. Vi bor ikke i Orwells totalitære stat: enhver kan kritisere språkbruk i dagens Norge.

Ingen «arresterer deg» hvis du sier at transkvinner ikke er kvinner, men du kan jo komme til å føle på et ubehag i visse sosiale sammenhenger. Ubehag er ikke farlig, og det hører hjemme i situasjoner med forandring. Ubehaget er dessuten sikkert mindre fremtredende, og mindre hyppig forekommende, hos de som velger å ikke bruke nye ord for kjønnsidentiteter, enn for transpersoner som tiltales med begrep de ikke ønsker å betegnes med.

Vi hvite, ciskjønnede, nordmenn uten påfallende funksjonsvariasjoner kan gi et lite bidrag til å redusere ubehaget som mange «andre» kjenner i hverdagen. Akkurat ved å bruke nyansene i språket vårt viser vi at vi kan se våre medmennesker, fargebåndene, og variasjonsbredden som finnes i det samfunnet vi beveger oss i.

Les mer om forskning på språk og tankemønstre:

  • Boroditsky, L. (2011). How language shapes thought. Scientific American, 304(2), 62-65.
  • Thierry, G. (2016). Neurolinguistic relativity: How language flexes human perception and cognition. Language Learning, 66(3), 690-713.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS