Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg er professor i mikrobiologi. Mitt arbeidsfelt er livets minste byggesteiner: bakterier, virus, mikrobiomer og de evolusjonære prosessene som former dem. Jeg arbeider daglig med det målbare, det som kan observeres, reproduseres og analyseres ved hjelp av stadig mer sofistikerte metoder. 

Nettopp derfor vender jeg igjen og igjen tilbake til et spørsmål som ikke lar seg avgjøre med sekvensering, statistikk eller laboratorieforsøk: Hvorfor finnes det i det hele tatt noe – og ikke ingenting?

Vitenskapens grenser

Vitenskapen har gitt oss en imponerende forståelse av hvordan verden fungerer. I biologien kan vi forklare hvordan liv oppstår fra liv, hvordan genetisk variasjon kombineres med seleksjon, og hvordan komplekse systemer kan vokse frem fra relativt enkle regler. 

Likevel stopper forklaringene et sted. Ikke fordi vi mangler intelligens eller teknologi, men fordi noen spørsmål ligger utenfor det naturvitenskapelige rammeverket. Det er ikke et svakhetstegn ved vitenskapen. Det er en erkjennelse av dens grenser.

Hvor kommer lovene fra?

I mikrobiologien arbeider vi konstant i skjæringspunktet mellom tilfeldighet og nødvendighet. Mutasjoner oppstår uten hensikt, men konsekvensene av dem er alt annet enn tilfeldige. Over tid gir dette opphav til strukturer, funksjoner og samspill som er så komplekse at de fremstår nesten usannsynlige. 

At slike prosesser i det hele tatt er mulige, forutsetter et univers med bestemte fysiske og kjemiske lover – lover som kunne vært annerledes, men som ikke er det.

Dette leder til et grunnleggende spørsmål: Hvor kommer disse lovene fra? Vitenskapen kan beskrive dem, teste dem og bruke dem. Den kan ikke forklare hvorfor de finnes. Som forsker har jeg ingen problemer med å si: Dette vet vi ikke. 

Problemet oppstår først når man insisterer på at det som ikke kan forklares vitenskapelig, enten må avvises som irrelevant eller reduseres til en feil i selve spørsmålsstillingen.

Her er det nødvendig å være prinsipielt klar: Kreasjonisme er ikke bare uforenlig med moderne biologi, men representerer et metodisk blindspor uten empirisk støtte og uten bidrag til kumulativ kunnskapsutvikling, og den forhindrer etter mitt syn også troens evne til å forholde seg åpent, intellektuelt redelig og ærlig til den naturvitenskapelige virkeligheten. 

Ved å binde Gud til bestemte, feilaktige naturforklaringer gjør kreasjonismen både vitenskapen og troen en bjørnetjeneste.

Gud konkurrerer ikke med vitenskapen

Noen oppfatter enhver henvisning til Gud som et forsøk på å fylle kunnskapshull – en intellektuell snarvei. Den bekymringen er forståelig og historisk godt begrunnet. Men den forutsetter at Gud brukes som forklaring på konkrete naturfenomener. For meg handler spørsmålet om Gud ikke om å konkurrere med vitenskapelige forklaringer, men om å forholde seg til det som prinsipielt ikke lar seg gjøre til gjenstand for eksperimentell etterprøving.

I biologien kjenner vi godt til slike grenser. Komplekse systemer er ofte fundamentalt uforutsigbare. Små endringer kan gi store utslag. Historisk kontingens gjør at utviklingen kunne tatt andre veier. Selv med full innsikt i mekanismene kan vi ikke rekonstruere nødvendighet. Vi kan forklare i ettertid, men ikke utlede mening, hensikt eller mål av dette alene.

Vitenskapen gir makt og forplikter

Når jeg betrakter livets historie – fra de første selvreplikerende molekylene til dagens biosfære – er min reaksjon ikke triumf, men ærefrykt. Ikke fordi dette er uforklarlig, men fordi det er forklarlig uten å være trivielt. At verden lar seg forstå, og at vi som biologiske vesener er i stand til å forstå den, er i seg selv dypt bemerkelsesverdig.

Tro, slik jeg ser det, er ikke en alternativ teori om verdens eller livets opprinnelse. Det er en måte å leve med erkjennelsen av at ikke alt er tilgjengelig for oss. Det er en holdning preget av ydmykhet overfor det vi ikke kontrollerer, og ansvar overfor det vi faktisk påvirker. 

Vitenskapen lærer oss hvor sårbar balansen er – i økosystemer, i folkehelse og i samspillet mellom menneske og mikrober. Den gir oss makt, men også etisk forpliktelse.

Møte verden med ydmykhet

Jeg vet ikke om Gud finnes i en forstand som lar seg definere entydig. Men jeg vet at verden ikke er banal, at kunnskap ikke opphever forundring, og at vitenskapelig innsikt ikke fritar oss fra å stille de store spørsmålene. 

Å leve med disse spørsmålene – uten skråsikkerhet, men med respekt for både empiri og erkjennelsens grenser – er for meg fullt forenlig med det å være forsker.

Kanskje er ikke det viktigste om Gud finnes, men om vi evner å møte verden med den ydmykheten som følger av å forstå hvor mye som står på spill, og hvor begrenset vår egen innsikt alltid vil være.

Aktuelt fra forskersonen:

Faktisk er en bjørk mer i slekt med en agurk enn med et grantre

En akademisk og medisinsk skandale