Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

FHI-forskerne Holt, Bårdstu, Larsen, Morbech og Oftedal fortsetter med å bagatellisere konsekvensene av samlivsbrudd. Denne gangen er det lettere å forstå hvorfor.

• Les også: Ingenting tyder på at skilsmisse eller samlivs­brudd svekker barns psykiske helse
• Les også: Jo, mye tyder på at skilsmisse eller samlivsbrudd svekker barns helse

FHI-forskerne vil nyansere bildet og viser til andre faktorer som påvirker barns (u)helse. Det er ingen tvil om at flere faktorer spiller en rolle og at årsaks-bildet er sammensatt. 

Problemet er at FHI-forskerne presenterer en fortelling der betydningen av samlivsbrudd bagatelliseres på sviktende grunnlag.

Bagatelliseringen

Det finnes et betydelig antall solide studier som dokumenterer negative effekter av samlivsbrudd for både barn og foreldre. FHI-forskerne kjenner til denne litteraturen, men velger å se bort fra den fordi «det er metodisk utfordrende å isolere effekten av samlivsbrudd». 

Men nettopp fordi det er metodisk utfordrende har forskere i årevis arbeidet med å utvikle design som bedre isolerer effekten. 

Majoriteten av disse avanserte studiene bekrefter at samlivsbrudd har negative effekter (se f.eks Amato & Anthony 2014; Cano & Gracia 2022; Garriga & Pennoni 2022; Gustavsen m fl. 2016). Det er altså en sannsynlighetsovervekt for negative effekter. Det er det store bildet. 

Så finnes det selvsagt eksempler på null-effekter og enda til positive effekter, men det store bildet drar klart i negativ retning. Det velger FHI-forskerne å se bort fra. I stedet velger de å fremheve utvalgte historier som passer eget narrativ: Enkelthistorier der samlivsbrudd synes å være beste løsning. De argumenterer for at «andre faktorer har større betydning» og at «de fleste barn klarer seg godt». 

Slik bagatelliseres effektene av samlivsbrudd.

Hvor kommer bagatelliseringen fra?

FHI-forskernes bagatellisering ser ut til å være forankret i to problematiske logikker. Den første handler om forståelsen av samlivsbrudd som fenomen. FHI-forskerne reduserer samlivsbrudd til en juridisk handling. Man ser bort fra at samlivsbrudd også er et psykologisk fenomen, en beslutning eller en beslutningsprosess som utfolder seg over tid (Amato 2010; Cao, Fine & Zhou 2022). 

Resultatet av en isolert juridisk forståelse av samlivsbrudd er meningsløse påstander av typen «foreldrekonflikter har større betydning enn samlivsbrudd». 

Men hvis vi aksepterer at samlivsbrudd også er et psykologisk fenomen, blir det klart at foreldrekonflikter og samlivsbrudd er variabler som gjensidig påvirker hverandre. Intensjoner eller trusler om samlivsbrudd kan forsterke konflikter, samlivsbrudd kan forsterke (eller dempe) konflikter og konflikter kan føre til samlivsbrudd. 

Andre variabler forsterker eller svekker slike sammenhenger. Dette komplekse samspillet med andre psykologiske variabler forsvinner ut av horisonten når samlivsbrudd reduseres til juss.

Den andre logikken bak bagatelliseringen, kommer til syne mot slutten av FHI-forskernes siste innlegg. Her hevdes det at formidling av de negative effektene av samlivsbrudd vil kunne oppfattes som en «moralsk pekefinger» og dessuten øke skamfølelsen i familier som opplever samlivsbrudd. 

Vi skal altså holde tilbake (eller bagatellisere) forskningsresultater som folk kan reagere negativt på? Det er bare å håpe at denne logikken ikke er utbredt ved FHI.

Konsekvenser av bagatellisering

Man hjelper ingen ved å underslå risikoen for negative effekter av samlivsbrudd, tvert imot. For bagatellisering vil kunne påvirke holdningene til samlivsbrudd og skilsmisse. Når slike holdninger blir mer positive, svekkes viljen til å investere i samlivet (Amato & Rogers 1999) og sannsynligheten for samlivsbrudd blir høyere (Whitten et al. 2013). Er det dette norske barn trenger?

Kilder:

• Amato, P. R. (2010). Research on divorce: Continuing trends and new developments. Journal of marriage and family, 72(3), 650-666.
• Amato, P. R., & Anthony, C. J. (2014). Estimating the effects of parental divorce and death with fixed effects models. Journal of Marriage and Family, 76(2), 370-386.
• Amato, P. R., & Rogers, S. J. (1999). Do attitudes toward divorce affect marital quality? Journal of Family Issues, 20(1), 69-86.
• Cano, T., & Gracia, P. (2022). The gendered effects of divorce on mothers’ and fathers’ time with children and children’s developmental activities: A longitudinal study. European Journal of Population, 38(5), 1277-1313.
• Cao, H., Fine, M. A., & Zhou, N. (2022). The divorce process and child adaptation trajectory typology (DPCATT) model: The shaping role of predivorce and postdivorce interparental conflict. Clinical Child and Family Psychology Review, 25(3), 500-528.
• Garriga, A., & Pennoni, F. (2022). The causal effects of parental divorce and parental temporary separation on children’s cognitive abilities and psychological well-being according to parental relationship quality. Social Indicators Research, 161(2), 963-987.
• Gustavsen, G. W., Nayga Jr, R. M., & Wu, X. (2016). Effects of parental divorce on teenage children’s risk behaviors: Incidence and persistence. Journal of Family and Economic Issues, 37(3), 474-487.
• Whitton, S. W., Stanley, S. M., Markman, H. J., & Johnson, C. A. (2013). Attitudes toward divorce, commitment, and divorce proneness in first marriages and remarriages. Journal of Marriage and Family, 75(2), 276–287. https://doi.org/10.1111/jomf.12008

Aktuelt på forskersonen:

Å «følge med» på inn­vandrere kan virke mot sin hensikt

Ikke la deg villede om fett og kolesterol