Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Seniorforsker Bjørn P. Kaltenborn hevder i Forskersonen at det «opprinnelige landskapet» aldri kommer tilbake etter hogst, og at fornybarheten i norsk skogbruk derfor er en illusjon. Men slik han fremstiller både skogen og det grønne skiftet, reduseres et komplekst natur- og samfunnsbilde til et moralsk drama. 

• Les også: Hva vi mister når vi mister natur
• Les også: Bjørn Kaltenborn nevner ikke med et ord hvorfor det hogges skog

Klassisk retorikk

Retorikken er sterk, men faglig grunnlag og begrepsbruk blir for snever. Kaltenborn bruker et følelsesladet språk; «økosorg», «ugjenkjennelig natur», «turgåeres psyko-sosiale tap»; og kontrasterer dette mot et næringsliv drevet av «kroner og øre». 

Det er et klassisk retorisk grep: å sette et kaldt, økonomisk rasjonal opp mot varme menneskelige verdier. Men naturforvaltning handler ikke om én side eller det andre. Det handler om sameksistens, tilpasning og langsiktig balanse. Nettopp dét overser han.

«Det opprinnelige» er meningsløst

Skog er ikke et museum. Den forandrer seg kontinuerlig, med eller uten hogst. Klimaendringene forskyver allerede vekstsoner, artssammensetning og økologiske prosesser. Ifølge Nordic Forest Research Cooperation Committee (SNS) (rapport 2023) forventes skoggrensen i Skandinavia å flytte seg oppover og nordover med opptil 200 meter de neste tiårene. 

Det betyr at «det opprinnelige» i Kaltenborns argument ikke bare er ustabilt; det er meningsløst som forvaltningsmål. Økologisk fornybarhet må måles i resiliens, karbonbinding og artsmangfold, ikke i nostalgisk gjenskapning av et forsvunnet landskap.

Kaltenborn hevder skogen kun er «fornybar i økonomisk forstand». Det er feil. Fornybarhet dreier seg i EUs og FNs naturbaserte rammeverk om helhetlig regenerativ kapasitet: evnen til å bygge opp ressurser, binde karbon og støtte biologisk og sosial bærekraft. 

En invitasjon til handlingslammelse

Norsk skogbruk er blant de mest regulerte i verden. Tall fra Landsskogtakseringen (Statsforvalteren, 2024) viser netto tilvekst i alle klimasoner og en betydelig økning i karbonlagring per hektar. At dagens høsting og gjenplanting endrer naturens sokkel, gjør den ikke ufornybar, den gjør den levende.

At naturen påvirker mental helse, er veldokumentert (se WHO, «Nature, Health and Well-being», 2021). Men det gir ikke forskeren rett til å likestille subjektive opplevelser med naturvitenskapelige fakta. 

Når Kaltenborn kobler forskning på naturens helseeffekt direkte til motstand mot skogbruk, forskyver han diskusjonen fra fag til følelse. Han bruker økosorg som et normativt argument for status quo – en invitasjon til handlingslammelse snarere enn til bærekraftig fornyelse.

Skyter seg selv i foten

Hvis man først skal vurdere folkehelseaspekter, må også det positive regnskapet telle: arbeidsplasser, lokal verdiskaping, tilgang til stier, lysninger, og mangfoldet av rekreasjonsformer som moderne skogsdrift faktisk legger til rette for. Forskning fra NIBIO og NMBU (Tyrén et al., 2022) viser at brukertilfredshet i tidligere hogstfelt øker etter 10–15 år, når landskapet får nye habitater og lysåpne miljøer.

Det er ikke bare naturen som må tåle endring – også våre forestillinger om natur må moderniseres. Et grønt skifte handler om å redusere fossil avhengighet og bygge sirkulære verdikjeder. Trevirke er en nøkkelressurs i den overgangen. 

Å delegitimere moderne skogsdrift under dekke av «følelsesbasert naturtap» er å skyte seg selv i foten. Det åpner for import av treprodukter fra land utenfor EØS med langt svakere miljø- og arbeidstilsyn. 

Kort sagt: Kaltenborns syn romantiserer naturens fortid og undervurderer både dens og menneskets evne til tilpasning. I stedet for å problematisere endring bør vi lære å styre den klokt – med respekt for mangfold, men også for realitetene i klima og ressursforvaltning. 

Aktuelt fra forskersonen:

Ikke la deg villede om fett og kolesterol

Svar til FHI-forskere: Er det dette norske barn trenger?