Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Bak fasaden av rutinemessige oppgaver og travle dager, arbeider et dedikert team av hjemmesykepleiere. Daglig vasser de i utfordringer som krever etiske vurderinger.

Hils på «Ida», for eksempel:

Ida: «Å! det var så godt å snakke om etikk, jeg har savnet det»

«Ida» jobber i hjemmesykepleien. Hun har jobbet der i mange år. Hun kjenner pasientene sine godt. Hun tar seg god tid, hun småprater, vasker hår, lytter og tar ut søpla. Hun gjør det lille ekstra. 

Hun må også håndtere etisk vanskelige situasjoner. For eksempel overfor «Randi» som ikke vil ta medisiner, eller «Alfred» som ikke lar henne stelle de verkende sårene. Hun får heller ikke ringe sykehuset når «Olga» er blek og tungpustet.

I disse etisk vanskelige situasjonene, hvor kan hun få veiledning eller støtte?

«Ida» var en av mange jeg møtte da jeg gjorde et feltarbeid som forsker i hjemmesykepleien. Hennes situasjon er langt fra unik.

Et stort ansvar

«Ida» og hennes kollegaer bærer et stort ansvar. Etter samhandlingsreformen 2012 har mange av sykehusoppgavene blir flyttet ut i kommunene. Dagens pasienter blir skrevet ut av sykehuset tidligere enn før, de er mer sårbare og sykere enn tidligere.

I tillegg vil ofte pasientenes behov forandre seg fra dag til dag. «Ida» og co jobber på pasientens hjemmebane og har derfor en rekke hensyn å ta. En av dem er pasientens rett til å bestemme selv.

Autonomi eller tvang?

I 2009 ble det bestemt at helsepersonell kunne fatte tvangsvedtak for pasienter (uten samtykkekompetanse) som motsetter seg helsehjelp.  Å fatte et slikt tvangsvedtak er sjelden vare i hjemmesykepleien. Og noe mange ansatte helst unngår. Jeg mener det er tre grunner til det. 

Den første og ganske åpenbare grunnen, er at det svært vanskelig å tvinge en pasient i sitt eget hjem. Den andre grunnen er at mange ansatte tror at det kun er pasientens fastlege som kan fatte vedtaket. Den tredje grunnen er at mange ansatte ikke har nok kompetanse på lovverket knyttet til tvang.

Hva skjer når «Ida» må ta hensyn til pasientens selvbestemmelse og samtidig klare å gi god og omsorgsfull helsehjelp? Jeg observerte flere pasienter som ikke ønsket hjelpen de ble tilbudt. Dette er et svært vanlig problem i hjemmesykepleien.

Det er kanskje ikke så farlig å takke nei til et måltid eller en dusj i ny og ne, men dette kan få store konsekvenser over lengre tid. Og hva om pasienten ikke ønsker at «Ida» skal ringe etter helsehjelp, selv om liv og helse er i fare. Hva er viktigst da? Idas plikt til å hjelpe eller pasientens selvbestemmelse?

Slike etiske dilemmaer kan være tyngende å stå i for hjemmesykepleierne. Jeg observerte at noen av disse utfordringene ble tatt opp under pauser. Men «Ida» og de andre ansatte ville hatt stor nytte av å få veiledning og drøfte vanskelige situasjoner i et mer organisert forum.

Gråsoner til tvang

Så hva gjør «Ida» når en pasient takker nei til medisiner, stell av kateter eller ernæringsdrikker? Jo, hun lirker og lurer. Det vil si at hun bruker tid, forklarer og motiverer pasienten hvorfor det er viktig å ta medisiner, få sårstell eller spise. Men «Ida» kan også overbevise eller lure pasienten til å motta hjelp.

For eksempel, om «Ida» sitter ved siden av deg og sier med mild stemme «jeg går ikke herifra før du har spist», så vil du mest sannsynlig begynne å spise. Eller fortelle en pasient med alvorlig demenssykdom at hun skal på kafé når hun egentlig skal flyttes fra hjemmet sitt og inn på et sykehjem. 

Dette kan oppfattes som tvang og krever etter loven et vedtak. «Ida» og resten av ansatte i hjemmesykepleien trenger og fortjener mer veiledning rundt disse gråsonene.

Kan en klinisk etikk-komité være til hjelp?

Jeg fikk høre av «Ida» og de andre under feltarbeidet var at det var så godt å endelig få snakke om etikk. På denne tiden i fjor rullet NRKs brennpunkt dokumentar «bak lukkede dører» over mange skjermer. Mange ristet på hodet og grøsset over hva de så. Jeg mener at mye av det vi så kunne vært unngått med riktig støtte og veiledning til personalet.

Ville det vært nyttig om alle kommuner fikk tilgang til en klinisk etikkomité (KEK)? I 2021 ble det lovpålagt at spesialisthelsetjenesten skal ha en KEK. Det vil si en tverrfaglig gruppe bestående av ansatte fra ulike helseprofesjoner, og ofte en fagetiker. De er et veiledende organ som bistår i drøftinger av pasientsaker eller situasjoner som er etisk vanskelige.

Det finnes kliniske etikkomiteer i snaut 20 kommuner rundt om i landet. De fleste kommuner har altså ikke en egen KEK. Mange av oppgavene fra spesialisthelsetjenesten blir flyttet over til kommunehelsetjenesten. Dette får konsekvenser. Deriblant store og små etiske problemer og dilemmaer.

I noen kommuner rundt om i landet er det satt av tid til etikkrefleksjon for hjemmesykepleierne, eller at ansatte kan ta opp utfordringer i mer uformelle settinger som pauser. Men svært mange mangler organisert etikkstøtte. 

En KEK kan være en ressurs, et sted å få støtte og trygghet, men også opplæring. Her vil ansatte som «Ida» kunne drøfte vanskelige situasjoner og få mer kunnskap om for eksempel tvang og lovverk.

I takt med stigende antall eldre vil utfordringene i kommunehelsetjenesten øke. Det trengs mange nok kvalifiserte ansatte. Men, også mer organisert etikkstøtte er et viktig bidrag.

Les også:

Det er ikke alltid det hjelper å gå fra en voldelig partner

Fremtidens mat kan ligge på 1.000 meters dyp