Hva er problemet med digitalisering av lek?

VM har fått overtak på gatebildet, men midt i folkefesten kjemper også reklamer for den nye Toy Story-filmen om oppmerksomheten. Reklamene for filmen presenterer digitaliseringen som en trussel mot lek og leker og stiller spørsmål som «er lekenes tid forbi?»

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det har fått oss til å lure: I et samfunn som i de fleste sammenhenger omfavner digitalisering hva er problemet med digitalisering av lek?

Ny forståelse

I et digitalisert samfunn endres forskjellige sfærer av livene våre når de kommer i interaksjon med digitale medier.

Forståelsen av helse og måten vi mottar helsehjelp er annerledes nå enn den var for 30 år siden. I Norge har digitalisering av skolen vært i fokus de siste to årtiene. Offentlige etater som NAV er også blitt digitalisert.

Den norske regjeringen har til og med et mål om at «Norge skal bli verdens mest digitaliserte land».

Digitaliseringen av lek og barndom fremstår imidlertid ofte som en trussel. I den nye Toy Story-filmen blir det klart at digital teknologi designet til barn forstås som en potensiell trussel mot lek. Dette er nokså alvorlig, lek er tross alt noe alle barn har rett til ifølge FNs barnekonvensjon.

Trusselen avspeiler debatten i samfunnet for øvrig – vi ser for eksempel bekymringer for lek og barndom vis-a-vis digitalisering i debattene om skjermtid og aldersgrenser for sosiale medier.

Men hvorfor er digitaliseringen av helsevesenet, av skolen og av samfunnet ellers et mål, mens digitaliseringen av lek forstås som trussel mot lek – og barndom?

Idealer om barndom

Som to kvinner i 30-åra er vi kanskje ikke hoved-målgruppen for en tegnefilm med en aldersgrense på 6 år. Imidlertid er en av oss (Nordtug) medieforsker og en annen av oss (Born) pedagog, og vi jobber begge på et forskningsprosjekt om digitale familieliv.

Vi er derfor kanskje over gjennomsnittet interesserte i barn og ungdom i et digitalt samfunn.

Så hva fremstilles egentlig som «god barndom» i den nye Toy Story-filmen?

Filmen skaper en helt tydelig fortelling om at en god barndom er en barndom i aktiv, bevegende lek, hvor barn fritt kan skape egne verdener og trygt utforske både store og mørke følelser. Når barn derimot sitter i stuene med en skjerm i hånda, blir både lyset og musikken i filmen mer dyster.

Når hovedpersonen, den 8-årige Bonnie, får nettbrettet Lilypad, blir hun oppslukt av å spille digitale spill for å være en del av jentegruppa.

Bonnie fikk tabletten for lettere å kunne få seg venner, men vennene nettbrettet opprinnelig hjelper henne med å få viser seg å være ufine mot henne i chatten, noe som fører til at foreldrene hennes fjerner chat-funksjonen.

Spion-lek og liksom-bryllup

Spoiler alert…

Filmen ender bra, men ikke ved at teknologien blir overvunnet som sådan.

I beste Toy Story-stil blir en digital pottetrener, et barnevennlig digital-kamera og en antropomorfisk tablett en del av løsningen på utfordringen til hovedpersonene. I tillegg innlemmes de som fullverdige medlemmer i gjengen av leker sammen med Woody, cowgirlen Jessie og potet-paret. Til og med Lilypad blir avgjørende i å koble Bonnie sammen med en ekte venn.

Men, Bonnie og hennes nye bestevenn Blaze kan først leve lykkelige alle sine dager når de digitale lekene, på samme måte som de analoge lekene, blir artefakter i barnas fantasiverden.

Løsningen på konflikten er med andre ord at det er barnas fantasi og spontane, uforutsigbare, kreative lek som får lov å legge betingelsene for bruken av de digitale lekene – ikke omvendt.  

Den digitale pottetreneren kan inkluderes i en spion-lek og Lilypad-en kan bli musikeren som spiller i et bryllup. Selv husets robot-støvsuger kan fungere som ringbærer for Buzz Lightyear.

Hva kan vi lære av Toy Story?

Selv om vi nok holder en knapp på den første Toy Story filmen, synes vi det grunnleggende premisset i denne filmen er interessant. Den artikulerer en forestilling om god barndom som handler om relasjoner, fantasi, kreativitet og fri lek.

Videre forteller historien at digitale leker og tabletter kan være en del av denne gode barndommen. I filmen kan dette skje gjennom at foreldrene til Bonnie sletter chatfunksjonen, at Lilypad skjønner hva slags risikoer hun kan representere og ved at Jessie, Buzz, Woody og de andre lekene gjennomfører diverse vågale heltedåder.

I verden utenfor kinosalen er det lite sannsynlig at problemene assosiert med digital teknologi og barndom kan løses ved å skru av en chat-funksjon eller ved at Jessie og co redder dagen. Men for oss peker filmen likevel på noe relevant, også i vår virkelighet:

Det er ikke nødvendigvis den digitale teknologien som i seg selv utfordrer den gode barndommen. Rettere er det bestemte funksjoner ved teknologien som kunne vært annerledes, som kunne gjort den bedre egnet til å gå inn i den gode lekens tjeneste.

Den samme moralen er, mener vi, også relevant for de voksnes verden. Det er ikke bare for barn at digitale teknologier presenterer fundamentale utfordringer.

Svært mange av de digitale plattformene og verktøyene vi bruker hver eneste dag er utformet med utgangspunkt i kommersielle logikker som posisjonerer individer både som konsumenter og produkter.

Kanskje trenger vi også en historie om det gode voksenlivet, som den digitale teknologien kan tjene?