Dette må vi unngå å gjøre igjen i norsk landbruk

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Intensivering i landbruket har gitt oss økt produksjon, men også endringer i jordbrukslandskapet og konsekvenser for naturmangfoldet. Hvordan kan vi ta bedre hensyn til helheten denne gangen?

Jordbruk, naturmangfold og utilsiktede konsekvenser

Etter andre verdenskrig var jordbrukets hovedmål å øke norsk matproduksjon, og effektivisering og intensivering var i fokus. År med krig og mangel på en rekke varer gjorde selvforsyning og evne til å produsere mat til egen befolkning til et veldig viktig tema.

Virkemidler var blant annet nydyrking, sprøytemidler og kunstgjødsel, bekker som ble lagt i rør og jorder som ble slått sammen.

Når matproduksjon og selvforsyning igjen løftes fram i en urolig tid, er det viktig å ta med erfaringene fra tidligere. Jordbruket leverer mer enn mat, og kunnskapen vi nå har om naturmangfold og økosystemtjenester må inngå i vurderingen av nye tiltak. Slik kan vi unngå å gjenta feil vi har gjort før og kjenner konsekvensene av.

En vellykket politikk

Landbrukspolitikken etter krigen har på mange måter vært vellykket. Økt effektivitet frigjorde arbeidskraft til industrien. Samtidig har gjennomsnittlig jordbruksareal per jordbruksbedrift økt.

I 1979 var fem prosent av arealet i drift drevet av bruk med mer enn 500 dekar, i 1999 hadde dette økt til 10 prosent. På 2000-tallet har bruksstørrelsen økt videre. I 2025 var hele 47 prosent av jordbruksarealet drevet av bruk med mer enn 500 dekar.  

Riktignok er det regionale forskjeller, men de største bruka har blitt betydelig større. Samtidig fikk endringene i jordbruket noen – kanskje utilsiktede – konsekvenser.

For endringene i jordbruket endret også naturmangfoldet i jordbrukslandskapet. Mange så dette, men å dokumentere det på nasjonalt nivå var krevende. Tilfeldige observasjoner og rapporter var nettopp for tilfeldige, og ga ikke nødvendigvis hele bildet.

Løsningen var et gjennomtenkt system for å dokumentere tilstand og endring, og flere land etablerte systematiske overvåkingsprogram for å få bedre kunnskap om slike «bieffekter» av endringene i jordbruket.

Overvåkingsprogram etableres

Storbritannia etablerte «Countryside Survey» allerede i 1978. Programmet er fortsatt i drift, og er utvidet flere ganger både når det gjelder areal og temaer som fanges opp.

I Norge startet Landbruks- og matdepartementet arbeidet med utvikling av et tilsvarende overvåkingsprogram tidlig på 1990-tallet, og programmet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap», forkortet 3Q-programmet, ble igangsatt i 1998.

Gjennom 3Q driver vi fortsatt systematisk registrering av tilstand og endring i jordbrukslandskapet i Norge, slik vi har gjort i snart 30 år. Vi følger med på arealer og produksjoner, men er også opptatt av at jordbrukslandskapet er mer enn matproduksjon, blant annet leveområder, naturmangfold og økosystemtjenester.

Gjennom programmet har vi dokumentert noen av effektene som følger av endringene i hvordan vi driver jordbruk, og hvordan jordbrukslandskapet er utformet.

Vi registrerer at endringene får betydning

Endringer i jordbruket har konsekvenser for mange artsgrupper. Det rapporteres internasjonalt om nedgang i insekter og fugler i jordbrukslandskapet. Også i Norge synes utviklingen å ha vært negativ for mange arter og naturtyper.

Økosystemtjenester er et begrep som har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Mange av økosystemtjenestene, altså goder, produkter og tjenester vi får fra naturen, er til stor nytte også for jordbruket.

For eksempel brytes dødt organisk materiale i jorda ned, slik at næringsstoffer igjen blir tilgjengelige for plantevekst. Insekter bestøver planter med økt produksjon og for mange vekster også bedre kvalitet på det som produseres, som resultat.

Det samme budskapet må ikke få de samme effektene

Ved hjelp av forskningsbaserte, langsiktige undersøkelser som 3Q har kunnskapen om blant annet økosystemtjenestene økt betydelig. Denne kunnskapen må tas med i vurderingen av tiltak og virkemidler når vi nå igjen snakker om intensivering, effektivisering og økt produksjon i landbruket.

Det er ikke mulig å lage en fullstendig liste over hva som kan gjøres og hva som ikke må gjøres. Men basert på forskning og resultater fra overvåkningen kan vi fremheve noe. Variasjon i landskapet er viktig, mens svært ensidig produksjon er uheldig. Vann er viktig, og vann må ikke kun transporteres raskest mulig gjennom landskapet i rør.

Vi må også tillate at jordbruksarealene brytes opp av gjerder og åkerreiner, alleer og trerekker. Og sist, men ikke minst, kantene er viktige, de bør skjøttes for å ta vare på mangfoldet som hverken trives i det gjødsla jordbruksarealet eller i skogen.

Nytt fra forskersonen:

CRISPR: Det er uhyre viktig å omfavne det medisinske potensialet vi er i besittelse av

Barn med autisme får ofte ikke støtten de trenger