Fri forskning forsvares dårlig med falske motsetninger

Forskning.no-redaktør Aksel Kjær Vidnes ønsker økt offentlig støtte til fri forskning, spesifikt gjennom Forskningsrådets FRIPRO-ordning. Selv forsker jeg på teoretisk fysikk og for denne typen grunnforskning er FRIPRO den viktigste nasjonale finansieringskilden. Men selv søknader med toppkarakter fra fagfeller blir ofte ikke finansiert fordi potten er for liten. Så mer penger til fri forskning? Et høyt og rungende «amen!» fra meg.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Men av en eller annen grunn er det viktig for Vidnes at de ekstra kronene må tas fra støtten til tros- og livssynssamfunn. Offentlig pengebruk er alltid et spørsmål om prioriteringer, så med et så spesifikt forslag forventer man presise argumenter for hvorfor det er nettopp fra trosstøtten nye forskningskroner bør hentes. Slike argumenter gir Vidnes ikke.

Hvorfor trosstøtten?

Vidnes ser et “absurd paradoks” i at trossamfunn får automatisk støtte etter medlemstall, mens forskningssøknader må gjennom streng kvalitetskontroll. Men det eneste absurde er hvor vilkårlig denne motsetningen er. Av alt som mottar offentlig støtte, hvorfor velger Vidnes ut trosstøtten?

Vidnes viser også til lav religiøsitet blant nordmenn. Men hva med offentlig støtte til kjedelige idretter? Til kulturskoler med rare instrumenter? Til politiske partier med teite meninger? Staten deler hvert år ut milliarder til formål de fleste av oss verken bruker, bryr oss om eller er enige i — og det helt uten krav om fagfellevurdering. Og godt er det.

Vidnes påpeker også at “ingen vurderer nytten” i det trossamfunnene gjør. Så er argumentet for at spesifikt trosstøtten kan kuttes at andre formål er nyttigere? (Jeg antar at Vidnes har et forslag til en omforent skala for måling av nytte.) Tenk bare på alt breddeidrett, kor og korps gjør for folkehelsen! Men hva da med fellesskapet trossamfunnene gir — diakonien, samtale- og sorggruppene, de rusfrie fritidstilbudene for unge?

Poenget med trosstøtten er ikke å premiere sannhetsinnhold eller kvalitet

Slike nytteregnskap er uansett ikke grunnen til at det offentlige bør støtte tros- og livssynssamfunn. Men selv om vi skulle godta et premiss om nyttemaksimering, er det langt fra åpenbart at trosstøtten er det første som bør kuttes — eller at selv toppvurdert og viktig forskning alltid ville tjent på å måles på Vidnes' nytteskala.

Poenget med trosstøtten er ikke å premiere sannhetsinnhold eller kvalitet. Mens Forskningsrådet skal finne de mest lovende prosjektene, finnes trossamfunn fordi mennesker faktisk tilhører dem — og fordi sannhetssøken har egenverdi, både i og utenfor laboratoriet. Forskning og vitenskap er fantastisk, dét er nok Vidnes og jeg skjønt enige om. Men noe livssyn eller fullverdig verdensbilde gir det oss ikke.

Videre skriver Vidnes at kuttene ikke vil ramme trosfriheten, for “tro er noe du har uansett” — den krever verken laboratorier eller infrastruktur. Vel, med samme logikk kunne vi avviklet all offentlig støtte til idrett og kultur. Fotballglede og sangglede er også noe du har uansett; alt du trenger er en ball eller din egen stemme. Så hvorfor foreslår ikke Vidnes å tømme disse budsjettene til fordel for FRIPRO?

En 1800-tallsmyte som vitenskapshistorikerne for lengst har forkastet

Det egentlige svaret aner vi i språket. Vidnes skriver i sitt første (selverklært urealistiske) forslag om å kutte all trosstøtte: «Vi støtter forskning og kunnskap fremfor fantasi og overtro.» I Vidnes' verden må vi altså velge: vitenskap eller vissvass?

Det ville vært interessant å høre ham forklare dette for Roger Bacon, Nikolaus Kopernikus og Isaac Newton, som så sitt kristne livssyn som en sentral motivasjon for å lete etter lovmessighet i universet. Eller for alle oss troende forskere som i dag, med samme motivasjon, bruker livene våre på forskning.

Konfliktmodellen Vidnes henter retorikken sin fra, der tro presenteres som motsetningen til kunnskap, er en 1800-tallsmyte som vitenskapshistorikerne for lengst har forkastet. Moderne vitenskap vokste ikke frem på tross av gudstro, men i en kultur gjennomsyret av den. Om tilværelsens grunnlag er en rasjonell skaper, er det naturlig å forvente et lovmessig og begripelig univers. 

Usunn skepsis i noen religiøse miljøer

Og skal vi først sette spesifikt tro og forskning opp mot hverandre økonomisk (noe vi ikke har fått noen gode argumenter for å gjøre) kan det nevnes at kirken historisk har vært vitenskapens fremste sponsor. Fra middelalderen til opplysningstiden ga den katolske kirken mer støtte til astronomi, datidens ledende vitenskap, enn noen annen institusjon.

Når det er sagt: I noen religiøse miljøer har det utviklet seg en usunn skepsis til seriøs forskning. Men slik uvitenskapelighet er ikke et argument for å flytte kroner fra trosstøtte til forskning, det er et argument for en bedre informert offentlig samtale om tro, vitenskap og verdensbilder.

Jeg deler fullt ut Vidnes' bekymring for finansieringen av fri forskning. Men man skulle tro at redaktøren hos forskning.no kunne gi bedre argumenter for prioritering av forskning enn utdaterte konfliktbilder og falske motsetninger.

Nytt fra forskersonen

Staten krever toppkarakter av forskerne – og ingenting av trossamfunnene

Smerter i kneet? Særlig én faktor virker avgjørende for hvor vondt man har