Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I en kronikk hevder Sindre Bangstad at omfanget av antisemittisme overdrives på grunn av politiserte definisjoner og misvisende statistikk. Men argumentasjonen er mangelfull, upresis og ensidig. 

I sin iver etter å kritisere definisjoner, overser Bangstad et vesentlig faktum, nemlig at antisemittiske hendelser har eskalert samtidig som jøder i Norge og andre land melder om økende fiendtlighet.

Antijødisk hatkriminalitet har økt

Bangstad har rett i at antisemittisme er vanskelig å måle. Dessuten er temaet politisk og ideologisk omstridt, med dragkamper knyttet til definisjoner og kontroverser rundt balansegangen mellom ytringsfrihet og minoritetsvern.

Jeg er også langt på vei enig i kritikken av ADL, som i 2023 utvidet definisjonen av antisemittiske hendelser slik at også mange propalestinske demonstrasjoner ble telt med. Men ser vi på den mer utvilsomme kategorien «assault» (fysiske angrep), som ikke har endret definisjon, ser vi likevel en tydelig økning etter 7. oktober 2023. FBIs statistikk over antijødisk hatkriminalitet bekrefter denne trenden.

Bangstad kritiserer ADLs globale holdningsindeks, men viser bristende forståelse for grunnleggende surveymetodikk når han kaller det en «opplagt metodefeil» å «slutte fra et begrenset antall respondenter til hele befolkningen». 

ADL brukte nasjonalt representative utvalg med oppgitt feilmargin – dette er standardprosedyre i samfunnsforskning, ikke en metodefeil.

Videre sår Bangstad tvil om høy antisemittisme i den arabiske verden ved å løfte frem potensielt flertydige påstander fra undersøkelsen, men ignorerer de mest åpenbart antisemittiske, som at «jøder er ansvarlig for de fleste kriger i verden». 

På tvers av 18 land i Midtøsten og Nord-Afrika var 75 prosent av respondentene enige i den påstanden (i Norge var andelen 5 prosent).

Tynn IHRA-kritikk

Bangstad gjentar en vanlig kritikk av antisemittismedefinisjonen til IHRA når han hevder definisjonen «nokså systematisk blander sammen Israel-kritikk og antisemittisme». Definisjonsteksten er imidlertid tydelig på at visse typer Israel-fiendtlige utsagn kan være uttrykk for antisemittisme, men at man må vurdere konteksten for utsagnet i hvert tilfelle.

Det påstås videre at «seriøse norske antisemittismeforskere stort sett [unngår] å bruke IHRA-definisjonens ledsagende eksempler for statistiske formål», med henvisning til min studie av europeiske jøders erfaringer med hatkriminalitet som et «unntak». Det er uklart hva Bangstad mener her, og min studie hviler uansett ikke på bestemte IHRA-eksempler slik det påstås.

Minoriteters erfaringer teller

Bangstads kritikk av Fundamental Rights Agency (FRA) sine undersøkelser av europeiske jøders erfaringer med antisemittisme er svakt fundert. Ifølge Bangstad er det «metodologisk galt» at undersøkelsen er basert på selvrapportering, altså at jøder forteller om sine egne erfaringer og opplevelser. Dette er en overraskende påstand fra en rasismeforsker. Skal ikke minoriteters erfaringer telle med?

Anmeldte tilfeller av antisemittisk hatkriminalitet i Norge har nær tredoblet seg, fra gjennomsnittlig 17 årlig (2019-2022) til 50 i 2023 og 47 i 2024. Hvordan denne utviklingen har påvirket jødisk liv i Norge, er dokumentert gjennom spørreundersøkelser og en rekke beretninger som vitner om økt utrygghet og sosial eksklusjon. Ingenting av dette nevnes i Bangstads kronikk.

Det er bra for antisemittismeforskningen å ha en diskusjon om begrepsdefinisjoner og statistikk som kan være misvisende. Men når kritikken hviler på feilaktige premisser og overser dokumenterte økninger i helt reell fiendtlighet mot jøder både her i Norge og andre steder, risikerer den å virke bagatelliserende.

Les også:

Innvandrere blir fortsatt diskriminert og ekskludert på jobb

Bør imamer bli familie­rådgivere?