Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. 

I april i år presenterte det israelske Ministeriet for Diasporasaker og Kamp Mot Antisemittisme en oppsiktsvekkende rapport. Statsråden i dette ministeriet heter Amitai Chikli, og er fra regjeringspartiet Likud i Israel. Chikli-rapporten foregir å gi et globalt bilde av utviklingen innen antisemittisme. 

Rapporten hevder blant annet at Canada opplevde en økning i antisemittisme på 635 prosent fra 2023 til 2024. 

Rapporten kåret derfor Canada til en «verdensleder i antisemittisme.» Det var bare et problem med tallene: de var tatt fullstendig ut av løse luften. 

344 prosent økning i antisemittiske hendelser?

Chikli-rapporten er et ekstremt eksempel på hvor galt det kan gå når temaet antisemittisme instrumentaliseres av politiske årsaker, men den er langt fra enestående på feltet. 

Antisemittisme er i likhet med andre typer fordommer vanskelig å måle. 

Alle med et grunnkurs i samfunnsvitenskapelig metode vil vite at måten man definerer et gitt fenomen i den virkelige verden på, hvordan man gjør et bestemt begrep målbart, og metoden man bruker i datainnsamlingen, vil påvirke det man finner.

I 2024 fremla den pro-israelske amerikanske lobbyorganisasjonen Anti-Defamation League (ADL) sin årlige statistikk over antisemittiske hendelser i USA. Den fikk bred dekning i amerikanske medier. 

Statistikken viste en dramatisk økning i antallet antisemittiske hendelser fra 2023 til 2024 på 344 prosent. 

Rapporten er utarbeidet på grunnlag av ikke bare hatkrimrapporter fra politidistrikt over hele USA, men også på rapportering fra jødiske organisasjoner, institusjoner og enkeltindivider. 

Hva slags definisjon av antisemittisme bruker ADL?

Allerede før Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober 2023 hadde ADLs leder erklært at antisionisme er antisemittisme; etter terrorangrepet utvidet man plutselig definisjonen av «antisemittiske hendelser» slik at «antisionistiske rop og slagord» også for første gang ble talt med. 

Ser man nærmere på hva ADL for statistiske formål definerer som «antisemittiske hendelser», finner man et betydelig antall registreringer av hendelser der pro-palestinske demonstranter har ropt slagord som «Palestine will be free, from the river to the sea.» 

Dette er såkalt polysemiske ytringer (med andre ord ytringer som kan bety ulike ting for ulike tilhørere og i ulike kontekster) som ADL klassifiserer som antisemittiske. 

Når ADL klassifiserer utsagnet som antisemittisk, er det fordi ADL bruker den såkalte arbeidsdefinisjonen av antisemittisme til IHRA fra 2016. Der er det «å nekte jøder selvbestemmelsesretten» å anse som antisemittisk etter det «ledsagende eksempelet på samtidig antisemittisme», punkt nummer syv. 

Dette utsagnet, som også brukes i norske Palestina-demonstrasjoner, er i verste fall et gråsonetilfelle hva antisemittisme angår: når ADL definerer det som antisemittisme, er det fordi det kan tolkes som en fornektelse av jøders folkerettsforankrede rett til nasjonal selvbestemmelse. 

50 prosent reduksjon i antisemittiske hendelser

Imidlertid kan kritikere innvende at det israelske regjeringspartiet Likud sitt charter fra 1977 inneholder en nærmest identisk formulering («mellom havet og Jordanelven skal det bare være israelsk suverenitet»), og at israelske myndigheter like siden 1948 fundamentalt sett har nektet palestinere deres folkerettsforankrede nasjonale selvbestemmelsesrett. 

En test av ADLs antisemittisme-data demonstrerte at antallet rapporterte antisemittiske hendelser i 2023 ville bli redusert med nesten 50 prosent dersom mer nøytrale antisemittismedefinisjoner enn IHRA 2016 ble lagt til grunn. 

Problemet med IHRAs antisemittismedefinisjon er at dens «ledsagende eksempler» nokså systematisk blander sammen Israel-kritikk og antisemittisme. 

les også:

Palestina-sensur kan være utkledd som bekjempelse av antisemittisme

Tidligere i år lanserte så ADL sin «Globale Antisemittismeindeks». Her har ADL etter det opplyste samlet inn data fra totalt 103 land og territorier. ADL erklærte på grunnlag av dette at forekomsten av antisemittisme på globalt nivå nå var hele 46 prosent, at 2,2 milliarder av verdens befolkning var å anse som antisemittiske, og at det hadde funnet sted en fordobling av antisemittisme globalt sett på bare et tiår. 

Verdens verste antisemitter, eller?

Her melder det seg noen elementære spørsmål. For det første er det å slutte fra et begrenset antall respondenter i en gitt befolkning til hele befolkningen en opplagt metodefeil. 

Enda mer problematisk blir det når man slutter fra universet av respondenter til hele verdens befolkning. 

ADL kårer også palestinere på Vestbredden og Gaza til verdens verste antisemitter, men man må vel kunne stille seg et og annet kritisk spørsmål om hvor meningsfullt det er å anse tilslutning til diverse påstander om at «jøder har makt» og «bare er lojale til Israel» som antisemittiske i den palestinske konteksten.

Selvrapportering og selvdefinert antisemittisme

Utgangspunktet for EU-organet European Fundamental Rights Agency (FRA) sin statistikk på antisemittisme er online spørreundersøkelser, som distribueres til et stort antall respondenter med jødisk bakgrunn i ulike europeiske land av jødiske organisasjoner og institusjoner. 

Det dreier seg altså om selvrapportering, og det overlates i stor grad til respondentene selv å definere hva som skal forstås med antisemittisme. 

FRA bruker i tillegg en rekke av IHRAs «ledsagende eksempler på samtidig antisemittisme» som indikatorer på antisemittisme. Når det metodologiske utgangspunktet er så galt som her, er det da heller ikke til å undres over at FRAs rapport fra 2024 fastslår at hele 96 prosent av de spurte hadde «støtt på antisemittisme» on- eller offline de siste tolv månedene. 

Det faktum at de legger den omstridte IHRA-definisjonen, og en del av definisjonens «ledsagende eksempler på samtidig antisemittisme», til grunn, er det den statistikken det her er vist til har til felles. 

Mange av eksemplene går langt i å definere Israel-kritikk som antisemittisk. Forekomsten av antisemittisme i en gitt kontekst blir slik en funksjon av hvordan antisemittisme defineres.

Norge har ikke sluttet seg til IHRA-definisjonen. Selv om det finnes unntak, unngår seriøse norske antisemittismeforskere stort sett å bruke IHRA-definisjonens ledsagende eksempler for statistiske formål. 

Antisemittisme overalt og ingen steder

I en av sine antisemittisme-indekser bruker også HL-Senteret tilslutning til påstanden «Israel behandler palestinerne like ille som jøder ble behandlet under 2. verdenskrig» som en indikator for antisemittisme. 

Dette kan leses som en spisset variant av IHRA-definisjonen «ledsagende eksempel» punkt ti, «å sammenlikne dagens politikk i Israel med nazistenes politikk.» 

HL-Senterets siste rapport fra 2024 indikerer en økning i antisemittiske holdninger også i Norge, og peker på folkemordet i Gaza som en sentral forklaringsfaktor. Det må tas på sterkeste alvor. Men «hvis antisemittisme er overalt, er den ingen steder», har antisemittismeforskeren Brian Klug skrevet. 

Det er ingen grunn til å innføre politiserte definisjoner på antisemittisme som gjør at det faktiske omfanget av problemet overdrives dramatisk. 

Aktuelt fra forskersonen:

Utsultingen av Gaza er en villet politikk

Sitter long covid «bare i hodet»?