Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det har vært mange oppslag i nyere tid om at unge er utsatt for en slags epidemi av psykiske lidelser. Ymse diagnoser tar stadig mer plass i beskrivelsen av dem – og i hvordan de beskriver seg selv. 

Mennesker som blir klassifisert, blir påvirket av klassifiseringen. Diagnoser er kraftige merkelapper, og diagnosen rykker ofte inn i sentrum for selvforståelsen. Nå kan man jo alltids si at formålet med diagnoser ikke er å klassifisere mennesker, bare lidelsene disse menneskene har, men det er ikke alltid så enkelt å holde de to fra hverandre. 

Diagnosen sier dessuten ingenting om de egne ressursene individet har, som kan hjelpe den det gjelder til å få tilværelsen tilbake på skinner, men bare om dennes lidelser.

Trist, men ikke syk

Å være for eksempel trist er en normal del av et menneskeliv. Det kan innvendes: Å være syk er også en normal del av et menneskeliv! Hvilket i og for seg er helt korrekt, men vi må likevel skille mellom at noe gjør vondt og at man er syk. 

Å være trist når man har mistet noe av stor betydning for en, er slik det bør være. Det tilsier at man har et noenlunde velfungerende følelsesliv. Det som er normalt i én kontekst, er det ikke i en annen. Dette gjelder for sinne, frykt og glede, som det gjør for sorg eller tristhet. 

Problemet er at vi i dag i stadig større utstrekning betrakter det å være trist som noe sykelig uavhengig av kontekst.

Det normale snevres inn

Området for hva som kan kalles «normalt» blir stadig mer innsnevret. Bildet vi presenteres for av den mentalt friske er en så ekstrem idealisering at selv de friskeste blant oss kommer til kort. Det innebærer at vi får stadig strammere normer for hvordan mennesker bør være. 

Vansker som tidligere ble akseptert som varianter av det normalt menneskelige, som at man kunne være sjenert eller være trist etter at noe leit hadde skjedd, blir i tiltagende utstrekning betraktet som avvik fra en norm man helst bør tilfredsstille.

Utbredelsen av terapeutiske begreper i vår kultur fører til at vi i stadig større utstrekning tolker oss selv ved hjelp av dem. Det handler om en tiltagende, tillært sykelighet. Med det mener jeg ikke at folk ikke sliter med ulike prøvelser i livet, men at de blir tiltagende lært opp til å betrakte plager som sykdomstegn. 

Vi skaper mennesker som opplever seg selv som syke på grunn av reaksjoner som tidligere ble betraktet som en del av et normalt liv.

Hva er det de unge trenger? 

De unge trenger mest av alt et språk for å snakke om sine vansker på en normal måte. Det vil si et språk som ikke sykeliggjør dem. Vi må prøve å avlære dem det diagnostiske vokabularet de er foret med. 

Det kan være snakk om begreper som «angst», «depresjon», «traumer» eller «ADHD». Dette diagnostiske språket hører først og fremst hjemme i helsearbeideres verktøykasse, ikke så mye i de unges selvforståelse. Det er grunn til bekymring når dette språket erstatter et mer hverdagslig og nyansert språk for emosjonelle erfaringer. 

Når unge uttrykker seg mest med psykiatriens begreper, er risikoen stor for at normale variasjoner i følelser og reaksjoner tolkes som patologiske. Da kan de internalisere et syn på seg selv som «syke» eller «avvikende», selv i situasjoner som er helt vanlige deler av et normalt menneskeliv.

Et hverdagslig vokabular 

Et hverdagslig språk for det å være trist, engstelig, frustrert eller ensom – er avgjørende for å kunne forstå og bearbeide egne opplevelser på en hensiktsmessig måte. Et hverdagsspråk setter ord på følelser, erfaringer og reaksjoner med begreper som er forankret i det umiddelbart gjenkjennelige og allmennmenneskelige, snarere enn det kliniske. 

Det handler om å kunne si «jeg føler meg utenfor», «jeg er trist», «jeg sliter med konsentrasjonen» eller «jeg gruer meg» uten at det uten videre oversettes til begreper som angst, depresjon eller ADHD. 

Uttrykkene er redskaper for å beskrive indre ubehag på en åpen måte som gir rom for å undersøke, forstå og normalisere ubehaget, uten at det uten videre tolkes som symptomer på sykdom.

Ikke minst gir hverdagsspråket større rom for kontekstualisering: Er det noe ved dine livsomstendigheter som gjør at du føler det slik? Er det noe som kan gjøres med disse livsomstendighetene? 

Hverdagsspråket åpner for at unge kan oppdage sammenhenger mellom livsomstendigheter, relasjoner og følelser. Det er dette de mest trenger, snarere enn en diagnostisk merkelapp. Det vil i større grad gjøre dem i stand til å håndtere det ubehaget livet nødvendigvis vil påføre dem. 

«Følelsenes hjem»

Hvis de har et språk for å snakke om det som er vanskelig – uten å gjøre det til et sykdomstegn – vil de både få en større selvforståelse og rom til å søke støtte hos familie og venner, snarere enn i et behandlingsapparat.

Hverdagsspråket og det diagnostiske vokabularet har rett og slett ulike oppgaver, og de unge er på ingen måte tjent med at det diagnostiske fortrenger det hverdagslige. Vi kan kalle hverdagsspråket «følelsenes hjem». Det er der følelsene finner form, gjenkjennelse og delbarhet. Et hjem er et sted hvor man kan være seg selv, og i mange situasjoner fungerer språket nettopp slik for følelsene: det gir dem et sted å bo, å bli uttrykt og forstått – både av oss selv og av andre. 

Samtidig er det viktig å være bevisst at dette «hjemmet» ikke alltid er fullkomment. Også hverdagsspråket kan være trangt og utilstrekkelig, men som regel er det et langt bedre redskap for å utvikle selvforståelse enn hva det diagnostiske språket er.

Alle vil fra tid til annen konfronteres med det faktum at verden ikke alltid føyer seg etter våre ønsker og livet går i oppoverbakke. Et meningsfullt liv inneholder prøvelser og smerte. Livsmening oppstår fordi vi bryr oss om noe, og den som bryr seg om noe, blir sårbar.

Vi kan forebygge for mye. Den kanskje største risikoen ved overdreven forebygging er at den bidrar så sterkt til en innskriving av hele livet i sykdommens tegn. Det er en ganske dårlig idé, siden livet tross alt ikke er en ondartet sykdom.

Aktuelt fra forskersonen:

Skjermpanikk hjelper ingen

Helmelk dreper ikke – og lettmelk redder ikke liv