Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en artikkel på forskning.no - produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - kan vi lese om en nylig publisert studie på melkeforbruk på 70- og 80-tallet. Professor Kjetil Retterstøl er her sitert slik:

«Den gruppa som drakk mest helmelk, med i gjennomsnitt fem desiliter per dag, hadde hele 13 prosent høyere dødelighet av hjertesykdommer». Han forklarer også at «personer som isteden drakk lett- og skummet melk, hadde jevnt over ti til tolv prosent lavere dødelighet av hjertesykdommer og hjerteinfarkt».

Inntrykket leseren sitter igjen med, er at helmelk førte til høyere risiko for tidlig død, mens lettmelk har påvirket folkehelsa positivt.

Dette er et skoleeksempel på hvordan ernæringsforskning kan misforstås – og misbrukes. Når forskere formidler resultatene som om lettmelk i seg selv forlenger livet, skaper de en illusjon av sikker kunnskap.

Tallene som gjengis er mål på det som kalles relativ risiko - i praksis her et oppblåst mål på en usikker sammenheng. Det som skulle vært kommunisert til leseren, er absolutt risiko. For hvem kjenner egentlig sin absolutte risiko for å dø for tidlig fra før, og kalkulerer ny risiko basert på sitt melkeinntak mens man leser?

De prosentvise forskjeller kan høres dramatiske ut, men gir ikke leseren noen nyttig informasjon om hvor mange mennesker som faktisk berøres dersom det er en reell sammenheng.

Mange måter å leve på kan forklare forskjellene

Forskjeller i den størrelsesorden som rapporteres her kan like gjerne være et resultat av andre forskjeller i livsstil, som forskerne ikke har tatt høyde for. Dersom lettmelkdrikkerne er de samme som spiser mye frukt og grønnsaker, sover nok, stresser lite og har gode sosiale relasjoner - for å nevne noen viktige faktorer som i seg selv påvirker helse – kan hver og en av disse forklare det som kan se ut som en effekt av melketype.

Vi har heller ingen metoder som fullt ut kan justere for en samlet effekt av hundrevis av livsstilsfaktorer som kan variere. Det er derfor svært sannsynlig at en forskjell i dødelighet skyldes noe annet enn hvorvidt man lot seg skremme til å velge rosa kartong da den kom på markedet.

Ser vi på tidspunktet for datainnsamlingen, trer denne usikkerheten tydelig frem. Det forekom en omfattende demonisering av melkefett, blant annet fra fagmiljøet ved UiO, på denne tiden. Det er sannsynlig at de som byttet til lettmelk da både fagpersoner og helsemyndigheter oppfordret til det, er de samme som ellers etterstreber å leve helsefremmende. Det støttes av at røyking var vanligere blant helmelkdrikkere.

Studien har ikke faktisk undersøkt bytte av melketype

Vi må også være klar over at studien ikke gir data på faktisk bytte av melketype hos de samme personene. I stedet sammenlignes grupper som rapporterte ulik melketype, og statistisk modellering brukes til å beregne sammenhenger.

Modellen leverer tall som ser overbevisende ut, men yter rettferdighet til uttrykket «lies, damned lies and statistics».

Det er også relevant for leseren å få vite at høyt melkeinntak generelt – uavhengig av fettmengde - også var koblet mot økt dødelighet i studien. Det reiser spørsmålet om voksne faktisk bør drikke mye melk. Melk er tross alt et vekstmiddel. Og når vi snakker om vekst, bør jo også leseren opplyses om at resultatene ikke kan overføres til barn.

Den samlede forskningen bør svekke skrekken for melkefett

I artikkelen hevder Erik Arnesen følgende:

«Vi mener det er fettinnholdet i melken som forklarer det meste av ulikheten i dødelighet».

Men hvis melkefett er et problem, hvorfor viser store samleanalyser at ost – som gir langt mer melkefett enn helmelk – ikke er koblet til økt dødelighet, snarere det motsatte?

Vi trenger en mer redelig gjengivelse av den store usikkerheten som hefter ved ernæringsstudier av denne typen. De er egnet til å danne hypoteser, men kan også bidra til å bekrefte dem dersom resultatene på tvers av studietyper peker samme vei. Men den samlede kunnskapen vi har om inntak av melk og meieriprodukter og fettinnhold, som nå også er under lupen i USA, viser at anbefalingen om å velge magre meieriprodukter har manglende støtte i kunnskapsgrunnlaget.

Helmelk dreper ikke – og lettmelk redder ikke liv

Studier som kan fastslå årsakssammenheng, og som har testet reduksjon i mettet fett, støtter heller ikke rådet. Forbrukerne bør derfor rådes til å velge etter preferanse, og ernæringsforskere bør ikke gi inntrykk av at helmelk øker risiko for å dø, basert på usikre observasjonsdata.

Aktuelt fra forskersonen:

Vi må ikke undervurdere risikoene ved plastforurensning

Noe helt spesielt har skjedd i ME-miljøet i New Zealand