Er Kongespeilet og konge­sagene gode kilder for å forstå middelalderen?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Takk til middelalderprofessor Ornings kommentarer på min kronikk om kongetrosskap og lovtroskap i Norge, i forbindelse med kong Haralds bortgang 28. august.

Uenighet om påliteligheten i eldre kilder

Et sentralt spørsmål i moderne historieforskning, i lang tid det sentrale spørsmål ifølge idéhistoriker Sverre Brage (jmfr. Norsk Idehistorie, bind I, 2001), er:

Hvordan kan vi finne pålitelige opplysninger om fortiden?

Brage trekker opp skillet mellom moderne historieforskning og tidligere tiders historiefortelling. Forskjellen går mye på kildekritikk. Sagaene gir til dels lite troverdige opplysninger, ifølge Brage.

Orning bruker ordene «svært usikre» og «propaganda» om eldre kilder som Kongespeilet. Han virker, i motsetning til for eksempel Brage, å være av den oppfatning at vi derfor ikke kan bruke denne litteraturen til å trekke slutninger om hva folk i Norge tenkte, mente og følte i tidligere tider.

Brage på sin side, skriver at mange moderne historikere peker på at Snorres resonnementer er et klart uttrykk for en kritisk holdning overfor kongen - ikke propaganda, med andre ord.

Det foranderlige eller det konstante?

Brage trekker videre frem en interessant forskjell mellom middelalderens historieoppfatning og vår egen. I dag er vi interessert i det foranderlige, mens man i middelalderen var interessert i det konstante.

Når historien skulle være eksemplarisk og tjene som forbilde for menneskene i nåtiden, var det selvsagt det konstante man trakk frem: gode og onde mennesker, kloke og edle handlinger, eller det motsatte.

Å kalle dette for «propaganda» blir etter min mening en unøyaktig beskrivelse. Ideene i for eksempel Kongespeilet hadde dessuten både bred og varig innflytelse.

Brage tolker litteraturen på 1200- og begynnelsen av 1300-tallet på en pragmatisk måte, som et ledd i et kulturpolitisk program - en «opprustning» av det norske verdslige aristokrati.

Samtidig mener han at denne litteraturen bibringer det samme aristokratiet de verdier og holdninger kongemakten mente var ønskelig.

Derfor ble også disse tekstene skrevet på folkespråket. Publikumet her var legfolk. De skulle oppdras, ikke opplyses om faktiske forhold. Kongetrosskap og lovtroskap var viktige deler i denne oppdragelsen.

Norsk bondereising

Orning viser videre til sin tidligere veileder, Kåre Lunden. Lunden er landbrukshistoriker og eneforfatter av Bind II av «Norsk landbrukshistorie» (2002). Hans sentrale spørsmål kretser rundt levekåra til bøndene.

Når Orning ber meg om å lese Norsk bondereising av Halvdan Koht, er det trolig for å fortelle at levekårene var så vanskelig for bøndene at de gjorde opprør. Men hva gjorde de opprør mot?

Lundens utmerkete svar på dette harmonerer med det jeg skriver i min kronikk - ikke helt overraskende, ettersom deler av min kronikk er basert på innsikter fra Lundens forskning.  

Lunden nevner Lofthus-opprøret i 1786. Her klager bøndene på høye avgifter, pålegg, umilde futer og misnøye mot ulov, at de hverken får lov eller rett. Men bondemotstanden var rettet mot korrupte embetsmenn som hadde brutt kongens lov.

Og, bøndene var frie i den betydning at de sto under kongens jurisdiksjon. Bønder i Danmark og andre steder på kontinentet sto under føydal godsherre-jurisdiksjon og var dermed ufrie.

Bøndene i Norge oppviste troskap til kongen så lenge kongen respekterte loven, så sant hans ombudsmenn oppredde rettferdig og så lenge de selv ikke var ufrie.

Sammenhenger og mønstre

Her har vi etter min oppfatning å gjøre med tanker og ideer som tilhørte norsk bevissthet allerede på 1200-tallet, ikke bare blant eliten, men også utbredt blant folk flest.

Hvis min kronikk ga inntrykk av at disse ideene også var en del av norsk bevissthet på 900-tallet må jeg bare be om unnskyldning for det. Takk til Orning for at jeg her får muligheten til å rydde opp i en slik misforståelse.

Som Orning selv påpeker, er jeg ikke historiker eller ekspert på middelalderen, men en slags «potet» (les: antropolog) som forsøker å se noen sammenhenger og identifisere noen mønstre ved å stå på skuldrene både av idéhistorisk og landbrukshistorisk forskning. Slikt noe kan av noen oppfattes som spekulativt, av andre som interessant og kanskje også tankevekkende.

Nytt fra forskersonen:

Spontane minnesteder: Slik sørger vi sammen i Norge

Vi ser en økning i lever­sykdommer. Det er urovekkende