En barnemorder og en plage for back­packere - hvorfor har vi ingen vaksine?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi har kjent til den farlige bakterietypen ETEC (enterotoksigene Escherichia coli) i mer enn 50 år. Vi har kartlagt genomet og toksinene, og sett bakterien vandre gjennom tarmene til millioner av barn hvert eneste år. Likevel finnes det, i 2026, ingen godkjent vaksine mot den.

Utenfor fagmiljøet er det fullt forståelig å spørre hvorfor. Vaksiner mot langt nyere trusler har gått fra oppdagelse til utrulling på en brøkdel av tiden. Så hva er det med akkurat denne bakterien som har holdt den ett skritt foran oss i flere tiår?

En fortelling om to sykdommer

ETEC er kjent for noe de fleste nordmenn har hørt om: turistdiaré - den plagsomme, men sjelden farlige mageinfeksjonen som sender feriereisende i full fart til hotellbadet. Samtidig er ETEC en av de viktigste bakterielle årsakene til diaré hos barn under fem år i lav- og mellominntektsland. Den forårsaker også rundt 75 millioner diaré-episoder og over 40 000 barnedødsfall årlig.

Disse tallene alene burde ha gitt oss en vaksine for lenge siden.

Bakteriens doble identitet (både en morder av småbarn i Dhaka eller Tanzania og en plage for backpackerturister i Thailand), har preget både hvordan sykdommen oppfattes, og hvor stort hastverk vi har hatt med å bekjempe den.

På steder hvor ETEC sirkulerer kontinuerlig, kan et barn oppleve flere anfall av vannaktig diaré og oppkast før det fyller tre år, noen ganger alvorlige nok til å forårsake farlig dehydrering.

Hvert anfall svekker barnets ernæring, vekst og hjerneutvikling på en måte som en enkelt uke med reisediaré aldri gjør. Så hvorfor er en vaksine fortsatt utenfor rekkevidde? Deler av svaret ligger i bakteriens egen biologi, som viser seg å være et overraskende vanskelig mål.

En annerledes type inntrenger

I motsetning til mange patogener vi har vaksinert mot med suksess, for eksempel meslinger eller polio, som invaderer kroppen og sprer seg gjennom blodomløpet, gjør ikke ETEC det. Den fester seg til slimhinnen i tynntarmen ved hjelp av hårlignende strukturer som kalles koloniseringsfaktorer.

Derfra slipper den ut toksiner som utnytter tarmens egne kjemiske signaler - signaler som normalt styrer hvor mye vann og salt tarmen skal slippe ut under fordøyelsen. Ett av disse toksinene etterligner disse signalene og lurer tarmen til å slippe ut langt mer vann og salt enn normalt, noe som er nettopp det som gir den vannaktige diaréen. Bakterien tilfører ikke noe fremmed og ødeleggende; den kaprer en helt normal prosess og skrur den opp til det ekstreme.

Nettopp fordi ETEC i all hovedsak holder seg på tarmoverflaten og ikke sprer seg gjennom blodet, ser immunresponsen ofte ut til å bli svakere og mer kortvarig enn ved infeksjoner som sprer seg i kroppen – noe som gjør det vanskelig å bygge opp varig beskyttelse, enten det skjer naturlig eller gjennom en vaksine.

Sykdommen er dermed mer sammensatt enn en vanlig infeksjon: det at bakterien fester seg i tarmen kan over tid gi betennelse og skade på tarmveggen, selv uten synlige symptomer. Dette har stor betydning for vaksineutvikling, fordi det å beskytte mot et toksin er en helt annen utfordring enn å beskytte mot en organisme som immunforsvaret til slutt kan trenge inn på og fjerne.

Et bevegelig mål

Det finnes over 29 varianter av disse koloniseringsfaktorene, og de varierer fra region til region. En vaksine som bare retter seg mot noen få, kan derfor overse mange reelle infeksjoner. Ett av ETECs to toksiner er så lite, og så likt kroppens egne hormoner, at immunforsvaret knapt oppfatter det som en trussel - noe som gjør det ekstremt vanskelig å vaksinere mot.

Forskere leter nå etter andre proteiner på bakteriens overflate som er mer utbredt på tvers av ulike ETEC-stammer, og som derfor kan gi bredere beskyttelse enn det eldre vaksinedesign har klart.

Mitt eget doktorgradsarbeid så nettopp på dette spørsmålet: hvordan immunforsvaret reagerer på nettopp disse mindre klassiske proteinene, og om denne responsen ligner den typen immunitet som faktisk kan beskytte noen neste gang de møter bakterien.

Vi mangler fortsatt et klart immunologisk signal som på forhånd kan fortelle oss om noen er beskyttet. Det betyr at hver vaksinekandidat må bevise seg selv på den vanskelige måten, gjennom store, kostbare feltstudier.

Står ikke stille

Ingenting av dette betyr at feltet har stått stille. Store og viktige studier pågår for å utvikle neste generasjons antigener og plattformer for bredere og mer varig beskyttelse.

Dette er ikke en historie om nederlag. Det er historien om et genuint vanskelig vitenskapelig problem som løses bit for bit, slik det meste av reell vaksineutvikling faktisk foregår - lite glamorøst, over mange år, mot et patogen som har utviklet flere uavhengige måter for å fremstå unnselig og ufarlig ut.

Mangel på hastverk

ETEC har lenge blitt forstått som både en stor barnemorder og en mindre plage for turister. Denne doble oppfatningen har medført at sykdommen har havnet i bunken for «oppklarte saker» lenge før den faktisk er det.

Barna som rammes lever for det meste på de stedene i verden som har minst innflytelse over globale forskningsprioriteringer. I tillegg til barna som dør, rammes langt flere barn av ETEC i form av veksthemming, samt generell forstyrrelse av utvikling. Stille og rolig foregår dette, ved gjentatte episoder.

Problemet er ikke bare biologisk, det handler også om prioritering. Hvis ETEC først og fremst rammet barn i rike land, ville vi trolig hatt en vaksine for flere tiår siden. At vaksinen fortsatt mangler, forteller oss noe ubehagelig om hvordan globale helseprioriteringer settes.

Det må endre seg.

En vaksine kommer. Det som gjenstår å se, er om vi løser det raskt nok for barna som dør av det akkurat nå.

Nytt fra forskersonen:

Spontane minnesteder: Slik sørger vi sammen i Norge

Kong Harald V var også vitenskapenes konge