Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det heter seg at «alle kurver har noen råtne epler». Men selv om den største trusselen mot forskning kommer innenfra, kan vi ikke skylde på enkeltforskeres vaklende moral. Vi må se på hele miljøet som gir grobunn for råte. 

Midlertidige stillinger og urolige forskere

Forskning i offentlig sektor finansieres av tildelinger med perspektiver på få år. Denne kortsiktigheten gjør at andelen midlertidige stillinger er vesentlig høyere i akademia enn i arbeidslivet for øvrig. Hensikten er å sikre fornuftig bruk av verdifulle forskningsmidler. Baksiden av medaljen er at prosjekter med stort potensiale dør ut og fremragende forskerne forlater akademia.

Å produsere god forskning krever kreativitet, engasjement, disiplin og tålmodighet. Da burde man i det minste kunne kreve litt arbeidsro. Dessverre medfører den systematiske uvissheten betydelig stress og uro for forskerne. Mange er redd for jobben sin. I den harde konkurransen om forskningsmidlene blir det for noen fristende å ta snarveien over forskningsetiske gråsoner.

Publikasjonspress fostrer dårlig forskning

Forskerens vitenskapelige kapital er direkte knyttet til publikasjoner. Publikasjonslister er litt som skattelister der alle kan se hva du er verdt i akademisk valuta. Som i andre sammenhenger er det om å gjøre å ha lengst. 

Høy publikasjonsaktivitet er avgjørende for å sikre midler, samarbeid og stillinger. Det er ingen hemmelighet at publikasjonspresset fører til dårligere kvalitet på forskningen. Dessverre fører det også til vitenskapelig uredelighet.

En stor kunnskapsoppsummering og metaanalyse konkluderte at to prosent av forskere har utvist grov uredelighet, gjennom fabrikkering, forfalskning eller manipulering av data. I analysen hadde 34 prosent av forskere gjort seg skyldige i andre former for tvilsom forskningspraksis, som urettmessig forfatterskap og kirsebærplukking av data. Hovedårsaken ble oppgitt å være publikasjonspress.

Grunnforskningen er spesielt utsatt

Forskning er tidkrevende og gir sjelden rask avkastning. Særlig grunnforskningen, som i sin form frembringer ny kunnskap uten alltid å ha et definert mål. Men årtier med gradvis akkumulert kunnskap leder likevel til teknologiske paradigmeskifter.

Grunnforskning har vært helt avgjørende for utviklingen av dagens moderne medisin. Eksemplene er mange, men det kan nevnes at kuriøse aspekter ved bakteriers immunsystem ledet oss til et revolusjonerende genredigeringsverktøy ved navn CRISPR-Cas9. Eller at 30 år med forskning på mRNA molekyler ga den raskest utviklede vaksinen noen gang, mot Covid-19 pandemien. Nobelprisene fulgte.

Historiske bragder til tross. Kampen for den akademiske tilværelsen kan ta motet fra den beste. Noen lykkes. Andre gir opp. Enkelte jukser.

Råtne epler finnes i de beste kurver

I 2023 manifesterte juksemakerne seg i noen oppsiktsvekkende eksempler. Et rystet akademia ble vitne til at rektorene ved to av de mest prestisjetunge amerikanske universitetene, Stanford og Harvard, måtte gå av etter avsløringer om vitenskapelig uredelighet. Enkelte hendelser ble funnet så langt tilbake som i doktorgradsarbeidet.

For oss nordmenn blir det virkelig opprørende når vår egen minister for forskning og høyere utdanning blir avslørt i grov uredelighet gjennom plagiering i hennes masteroppgave. Det skader utvilsomt tilliten. Ikke bare til politikere, men til systemet som skal ivareta troverdigheten til forskningsbasert kunnskap. Det hjelper lite å kaste råtne epler ut av kurven. Råten må tas ved roten.

Grunnmuren for troverdig forskning bør bygges tidlig

Studier viser at doktorgradsstipendiater kan være ekstra utsatt for å begå forskningsfusk. Undersøkelser fra skandinaviske forskningsinstitusjoner har avdekket at ti prosent av stipendiater mener at vitenskapelig uredelighet er vanlig. Nesten 40 prosent finner forskningsetiske tvilsomme handlinger akseptable.

Problemet ligger neppe i stipendiatenes moralske kompass alene. 30 prosent av stipendiatene i Danmark og Norge oppgir å ha blitt presset til å gi urettmessige medforfatterskap til seniorforskere. Stipendiater har sjelden eierskap til forskningsmidler, materiale eller data. Dermed er de prisgitt veilederes velvilje. Det gjør dem sårbare for påvirkning.

Én av fem stipendiater gir opp

PhD-prosjekter finansieres som regel for tre år. De færreste rekker å bli ferdig i løpet av denne perioden. Når pengene er brukt opp forventes det at graden fullføres på fritiden. Tallenes tale er klar. Fem år etter oppstart har kun halvparten av stipendiatene i Norge fullført doktorgraden, mens én av fem stipendiater fullfører aldri. Dette bør få alarmene til å gå.

Doktorgradsstipendiater er under utdanning til forskere og representerer fremtidens kunnskap. Det er svært urovekkende, men kanskje ikke overraskende, at vitenskapelig uredelighet får fotfeste allerede her.

Kvalitet over kvantitet

Stress, press og urimelige krav forsvarer ikke vitenskapelig uredelighet. Dette er alltid forskerens etiske ansvar. Imidlertid er konteksten relevant for å forstå hvorfor uredelighet kan skje. Jeg etterspør en bredere debatt om hvordan etisk forskning skal sikres. Vi kan straffe hardt og sette eksempler til skrekk og advarsel, men hva med de strukturelle problemene som gjør at forskningsfusk blir en fristende utvei?

Vi bør tørre å stille oss spørsmålet om vi ønsker forskere med lange publikasjonslister eller om vi ønsker god forskning. Mer langsiktighet i offentlige forskningstildelinger, fra tidlig i forskningskarrieren, kan være verdt et forsøk.

Les også:

Kommunikasjon er veien til tillit

Ja, forskningen min er kjøpt og betalt