kronikkonkurranse

Oppdragsforskning: Har man først betalt for at forskere skal evaluere en satsing eller et prosjekt man har satt i gang, så er det klart at man ikke vil at det skal vise seg å være totalt bortkasta penger, skriver kronikkforfatteren.

Ja, forskningen min er kjøpt og betalt 

KRONIKK: Som oppdragsforskere har vi i dag begrensede muligheter til å motvirke oppdragsgiveres påvirkning på hvordan forskningen tolkes og oppfattes av publikum. 

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vinnere av forskning.nos kronikkonkurranse

  • Veronica Blumenthal kom på delt 1. plass, sammen med Helene Seljenes Dalum, i forskning.nos og Sigrid Bratlis kronikkonkurranse. Hun skriver om erfaringer fra oppdragsforskningen og hvordan slik forskning ofte mistenkeliggjøres på ulike måter.
  • Her kan du lese Helene Seljenes Dalums bidrag: Kommunikasjon er veien til tillit

 Jeg er oppdragsforsker. Det vil si at 90 prosent av forskningen min, helt reelt, er kjøpt og betalt for av en oppdragsgiver. Dette er favorittargumentet til anti-forskningsfolka; for slik forskning er det jo overhodet ikke noe vits å stole på.

Men vet den gjengse nordmann egentlig hva oppdragsforskning er, og hva vi oppdragsforskere driver med? For det høres jo unektelig ganske suspekt ut. Tankene går fort til lugubre avtaler mellom glisende menn i fine dresser, i overdimensjonerte møterom, hvor det inngås avtaler om forskningsresultater som skal peke på at nikotin eller en ny smertestillende medisin ikke er så vanedannende likevel.

Hverdagen til en oppdragsforsker

Hverdagen til de fleste oppdragsforskere ser nok ikke helt slik ut. For det første går de færreste oppdragsforskerne jeg har møtt i dress. Strikkegenser og Birkenstocks ser derimot ut til å være populært.

Oppdragsforskning går ut på at det er en ekstern organisasjon betaler for at forskere skal undersøke en eller flere problemstillinger de ønsker å finne svar på. Denne organisasjonen (også kjent som oppdragsgiver) betaler typisk for forskningen fordi de forventer å kunne bruke den til et eller annet. Kanskje skal det brukes til å framskaffe kunnskap om noe vi vet lite om. Ofte skal det brukes som grunnlag for å fatte såkalte «kunnskapsbaserte» avgjørelser, gjerne for å rettferdiggjøre å skulle bruke en hel masse penger på noe.

Internt i bransjen pleier vi å si at det er forskningen som er kjøpt og betalt, ikke konklusjonene.

Det er sjeldent jeg hører oppdragsforskning som konsept blir diskutert i media, men internt i bransjen pleier vi å si at det er forskningen som er kjøpt og betalt, ikke konklusjonene. Det klapper vi oss selv på ryggen med og synes er et fint mantra. 

Vi driver med uavhengig forskning, sier vi.

Men er det helt sant?

Jeg ser stadig vekk oppdragsgivere som forsøker å påvirke de endelige resultatene og da spesielt hva det er som skal stå i den endelige versjonen av forskningsrapporten. Altså den som skal publiseres og gjøres offentlig tilgjengelig for alle som har lyst til å lese den.

Om konkurransen

  • Våren 2024 har forskning.no arrangert kronikkonkurranse i samarbeid med molekylærbiolog Sigrid Bratlie. Tema for konkurransen var  «Hvordan redder vi tillit til kunnskap og forskning?» Les hele utlysningen her:  Delta i forskning.nos kronikkonkurranse!
  • Målet med konkurransen var å fremheve kunnskapens plass i samfunnet og rekruttere nye, unge formidlere til å delta i det offentlige ordskiftet og forsvare vitenskapens verdier.
  • Det kom inn 67 bidrag til konkurransen og vinnerne ble kåret og markert med eget arrangement i Domus Bibliotheca, Universitetet i Oslo, torsdag 25. april.

Det er nemlig dét som er den store styrken til oppdragsforskningen. Istedenfor å publiseres i vitenskapelige artikler, blir resultatene gjerne presentert i en offentlig tilgjengelig rapport. Dermed blir resultatene gjerne både mer tilgjengelige og mer leservennlig for folk flest.

Men at resultatene blir presentert sammen med navnet på oppdragsgiver, gjør også at oppdragsgiver har en sterk egeninteresse at resultatene ikke stiller dem i et negativt lys. Har man først betalt for at forskere skal evaluere en satsing eller et prosjekt man har satt i gang, så er det klart at man ikke vil at det skal vise seg å være totalt bortkasta penger.

Nå er det ikke sånn at oppdragsgivere sier: «Nei, det kan dere ikke skrive!» Det handler heller om at de gjerne ønsker å endre på hvordan for eksempel konklusjonskapittelet er framstilt: «Kanskje dere kan skrive om sånn at det positive kommer først, så det ikke kommer så mye negativt før det positive kommer?»

Dette høres kanskje ikke ut som en stor påvirkning, men oppdragsgiverne ber jo om slike omskrivinger fordi de ønsker å påvirke hvordan resultatene blir oppfattet av leserne – og fra et formidlingsperspektiv så er det jo dét som er viktig.

Dette ser vi også når det kommer til selve publiseringen av rapporten. Ofte ønsker oppdragsgiver å være den første til å dele rapporten. Det kan man jo tenke er naturlig. Det er tross alt de som har betalt for den. Men ofte handler dette om å kunne påvirke hvordan rapporten blir framstilt når den publiseres.

Jurymedlemmene Camilla Stoltenberg og Feroz Mehmod Shah leser opp juryens begrunnelse under prisutdelingen i Domus Bibliotheca, torsdag 25. april.

Vi vet jo at det kun er de aller færreste som leser slike rapporter fra perm til perm. Hvis derimot noen andre tar seg bryet med å trekke fram noen høydepunkter fra rapporten, så leser folk gjerne dem. Og tar det de leser for god fisk. For det kommer jo fra en respektabel oppdragsgiver og en anerkjent forskningsinstitusjon. 

Det er ikke sikkert at man er oppmerksom på at disse kulepunktene som trekkes fram kan være ren og skjær «cherry picking», der oppdragsgiver har plukket ut de konklusjonene som framstiller dem i best mulig lys. Dette gir oppdragsgiver en reel påvirkning på hvordan forskningen tolkes og oppfattes av publikum.

Hva kan vi gjøre med det?

Som oppdragsforskere har vi i dag begrensede muligheter til å motvirke dette. Når timene som er allokert til et prosjekt er brukt opp, så er de brukt opp. Skal man bruke tid på å rette opp et noe skjevt inntrykk skapt av en ivrig oppdragsgiver, må det gjerne foregå på fritiden - som så mye annet i forskerhverdagen. 

I Forskerforbundets undersøkelse fra instituttsektoren i fjor, svarte tre av fire at de må bruke mer av fritiden sin enn ønskelig på arbeid. Da er det kanskje ikke overraskende at mange forskere heller velger å prioritere faglig utvikling og meritterende artikkelskriving når man først må bruke fritiden på jobb.

Løsningen er like enkel som den er vanskelig. Forskningsformidling må prioriteres høyere av instituttene. Vi kan ikke si oss fornøyde med å ha publisert en rapport eller en forskningsartikkel og la oppdragsgiver ta seg av resten av formidlingen. 

Dette er viktig både for å unngå at oppdragsgivere får for mye kontroll over budskapet og for at den viktige forskningen som tross alt foregår ved norske forskningsinstitutt når ut til publikum. 

Vi kan ikke bare la det være opp til de mest ivrige forskningsformidlerne som gjerne bruker fritiden sin på formidling. Det må løftes som et prioriteringsområde på instituttnivå i hele sektoren. Det er tross alt en del av samfunnsoppdraget vårt.

Juryens begrunnelse

Etter en samlet vurdering, har juryen valgt å la to kronikker dele prisen. Vinnerbidragene er henvendte og velskrevne; de behandler vesentlige og aktuelle forskningspolitiske spørsmål; og de knytter sammen personlige erfaringer og allmenne refleksjoner om forskningsformidling og forskningens rolle i samfunnet på tankevekkende måter. De to kronikkene juryen har valgt seg har kritiske ambisjoner og går i rette med en del gjengse, men ikke nødvendigvis korrekte antagelser. De har sine særegenheter i stil og tematikk, men har begge en konstruktiv grunntone og bidrar smart og konkret til diskusjoner om hvordan ting kanskje kan bli bedre og gjøres annerledes.

Kronikkens utgangspunkt er forfatterens egne erfaringer, som oppdragsforsker, og teksten innledes med et selvironisk portrett av den «suspekte» oppdragsforskeren som «helt reelt, er kjøpt og betalt». Forfatteren stikker effektivt og morsomt hull på myter om oppdragsforskning i stort og smått (oppdragsgiver kan like gjerne være en kommune som et storkonsern, flere oppdragsforskere går i «strikkegensere» enn med «dress» osv.), og viser til hvordan slik forskning bidrar til ny kunnskap og kvalitetssikring av beslutninger om bruk av «en hel masse penger». Når dette er sagt, må likevel oppdragsforskerne selv stilles til veggs – også. Selv beroliger de seg gjerne med at de er «uavhengige», ettersom oppdragsgiver sjelden vil prøve å påvirke forskningsresultater direkte. Dette blir likevel for naivt og selvgratulerende, ifølge forfatteren. Kronikken er på sitt viktigste i analysen av hvordan mange oppdragsgivere tilstreber å påvirke og regissere, om ikke forskningen selv, så den offentlige presentasjonen av den, gjennom «cherry-picking» av kulepunkter og andre lanseringsgrep. Kronikken avsluttes med et bud til oppdragsforskerne om større åpenhet omkring slike mer subtile påvirkningsforsøk.

Juryen gratulerer!

Jurymedlemmer:

  • Cathrine Holst (Juryleder) - Professor i vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo. 
  • Knut Olav Åmås - Direktør i Stiftelsen Fritt ord siden 2014. 
  • Camilla Stoltenberg - Lege, forsker, professor. Tidligere direktør i Folkehelseinstituttet. Nå konserndirektør i Norwegian Research Centre (NORCE).
  • Feroz Mehmod Shah - Førstelektor i filosofi ved Universitetet i Oslo og leder av Akademiet for yngre forskere.
  • Anne Sverdrup-Thygesson - Biolog, forsker, forfatter. Professor i bevaringsbiologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). 
  • Ishita Barua - Lege med doktorgrad i kunstig intelligens i medisin. . 
Powered by Labrador CMS