Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Norge har verdens høyeste sykefravær. Samtidig viser ferske undersøkelser at de sykmeldte opplever dagens oppfølging som fragmentert og utmattende. Hvorfor fortsetter vi å bruke medisinske verktøy på problemer som ofte ikke er medisinske?

Sykefravær er ikke bare medisinsk

Til tross for gjentatte runder med IA-avtaler og politiske ambisjoner, forblir det norske sykefraværet stabilt høyt. En ny undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet (2026) kaster lys over en av hovedårsakene:

Sykmeldte opplever i dag en fragmentert oppfølging som er svært krevende å forholde seg til. Det blir en betydelig merbelastning i en situasjon der man allerede har helseutfordringer og redusert kapasitet.

Årsaken er en strukturell svakhet i den norske modellen. Vi har i stor grad gjort sykefravær til et rent medisinsk spørsmål, selv om årsaken til uhelse og redusert arbeidskapasitet ofte er komplekse livsbelastninger som stress, konflikter eller utmattelse. 

Når disse utfordringene havner på et legekontor med svært begrenset tid, blir sykmelding ofte standardløsningen – ikke fordi det er den beste medisinen, men fordi andre verktøy mangler.

Mangel på felles beslutningsgrunnlag

I forskningslitteraturen er det veldokumentert at retur til arbeid (RTW) er en kompleks prosess som krever samhandling på tvers av sektorer. I dagens Norge mangler vi bindeleddet som sikrer denne samhandlingen:

• Fastlegen besitter den medisinske ekspertisen, men har sjeldent innsyn i pasientens faktiske arbeidshverdag eller mulighetene for tilrettelegging.
• Arbeidsgiveren kjenner rammene for driften, men mangler ofte informasjon om den ansattes helsetilstand og faktiske arbeidskapasitet.
• Nav har det formelle koordineringsansvaret, men deres rolle er i stor grad systemrettet og administrativ. De kommer ofte for sent inn i forløpet til å finne de rette tiltakene tidlig nok.

Når ingen eier mellomrommet mellom diagnose, arbeidsplass og regelverk, er det vanskelig å finne den rette løsningen for den enkelte. Det igjen øker risikoen for misforståelser, redusert tillit og langvarig utenforskap.

Hva sier forskningen fungerer?

Internasjonal forskning peker på en konkret løsning: en RTW-koordinator (return to work-koordinator). Systematiske oversikter fra Institute for Work & Health (IWH) konkluderer med at et av de mest effektive tiltakene for å få folk tilbake i jobb, er en dedikert fagperson som samkjører dialogen mellom helsevesenet, arbeidsplassen og den sykmeldte.

Koordinatoren fungerer som en faglig brobygger som ser hele bildet, fremfor at partene vurderer situasjonen fra hvert sitt isolerte ståsted. Samtidig slipper den sykmeldte merbelastningen ved selv å måtte være koordinator i en sårbar fase.

Behovet for en ny fagrolle

I Norge er denne koordinerende rollen allerede i ferd med å etableres under betegnelsen helseveileder. Dette er fagpersoner spesialisert på samspillet mellom helse, livsbelastninger og arbeidsevne.

Gjennom en helhetlig kartlegging kan de sikre at både legens medisinske vurderinger og arbeidsgiverens perspektiver blir en del av løsningen for den enkelte. Ansvaret kan inkludere å gi ledere konkret veiledning i hvordan arbeidshverdagen kan tilpasses den ansattes helseutfordringer, slik at tilretteleggingen blir både praktisk gjennomførbar og helsemessig forsvarlig.

Skal vi lykkes med å redusere sykefraværet i Norge, må vi få på plass en mer helhetlig tilnærming og bedre koordinering mellom de ulike aktørene. Vi kan ikke fortsette å la det være opp til den sykmeldte, som allerede befinner seg i en krevende situasjon, å ta jobben som koordinator. Det er verken rettferdig eller effektivt.