Det snakkes forbausende lite om hva vi skal spise i en langvarig krise

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Norsk matvareberedskap diskuteres i prosent, lagre og logistikk. Selvforsyningsgrad, kornberedskap og transportlinjer står høyt på agendaen – og med rette.

Men det snakkes forbausende lite om hva slags mat vi faktisk skal leve av i en langvarig krise – og hvilken betydning det kan ha for helsen i befolkningen og dermed for samfunnets motstandskraft.

Det er som om vi forutsetter at folkehelsen er konstant – uavhengig av hvilke matvalg samfunnet legger til rette for, men det stemmer jo ikke. Befolkningens helsetilstand før en krise er også avgjørende for samfunnets motstandskraft i en krise, og bør derfor være en langt tydeligere del av beredskapsdiskusjonen.

Historien som veiviser

Våren 1918 var deler av Norge på grensen til hungersnød. Selv om Norge var nøytralt i første verdenskrig gjorde sjøblokader og krig til havs det vanskelig å få varer inn til landet. Myndighetene innførte derfor rasjonering av mat for å fordele knappe varer som brød, korn og sukker.

Med erfaringene fra denne krigen friskt i minne ble Statens kostholdsnemnd oppnevnt umiddelbart etter at andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939. Nemnda skulle kartlegge matsituasjonen og gjennomføre en omfattende opplysningskampanje med vekt på utnyttingen av landets egne matressurser via presse, radio og forelesninger i lag og foreninger.

Våren 1940 sendte Statens kostholdsnemnd heftet «Mor Norges Matbok» til alle landets 700 000 husstander. Det ga praktisk veiledning til husmødrene, med ukemenyer og oppskrifter basert på norske råvarer, med vekt på 1930-tallets kostråd for sikringskost og tilleggskost.

I tillegg hadde landet bygd kornsiloer; de første siloene i Oslo og Kristiansand sto begge ferdige i 1935. Da krigen startet, hadde Norge kapasitet til å fø befolkingen på cirka tre millioner i omtrent 10 måneder. Norge hadde med andre ord forberedt befolkningen på matmangel før invasjonen 9.april 1940.

Etter andre verdenskrig ble det politiske ernæringsarbeidet videreført både gjennom kostråd, skolemat og beredskapslagre, og rasjoneringen innebar en viss grad av offentlig regulering av matforsyningen.

Hva kan vi lære av dette? Jo, staten tok ansvar – ikke for hva den enkelte foretrakk å spise, men for å tilrettelegge for sikring av befolkningens grunnleggende ernæringsbehov.

Helse som beredskap

I dag er situasjonen en annen. Ernæring blir ofte behandlet som et spørsmål om personlige valg, smak og livsstil. Samtidig har vi et kosthold som – til tross for god tilgang på sunn mat – bidrar til økende forekomst av kostholdsrelaterte sykdommer og store sosiale forskjeller i helse. Når kriser driver matvareprisene opp, vil disse sosiale helseforskjellene bli ytterligere forsterket.

Denne utviklingen har også en beredskapsside. En befolkning med svekket helse er mer sårbar i møte med kriser. Ernæringsstatus påvirker immunforsvar, utholdenhet, kognitiv funksjon og evnen til å stå i langvarig belastning.  Men i beredskapsdebatten handler mat fortsatt mest om mengde, og ikke kvalitet.

Nasjonale kornlagre vil bidra til å holde sult unna, men i tillegg bør vi også satse på belgvekster, nøtter, frø og fisk for proteinforsyningen, og poteter og andre rotvekster som gir høy avkastning og vitamininnhold per arealenhet. Det kan også kreve endringer i landbrukspolitikken for i større grad å støtte småskala produksjon. 

De siste årene med klimaendringer, geopolitisk uro, pandemi-, energi- og transportutfordringer har minnet oss om hvor sårbare globale matsystemer kan være, og viktigheten av å ta vare på egne ressurser.

Dette inkluderer også befolkningens kunnskap om matnyttige ville vekster som bær, sopp og andre planter, og gjøre oss bedre i stand til å tilberede og konservere lokale matvarer. Dette krever økt kompetanse om matsvinn, lage mat med tilgjengelige råvarer og satsning på mat- og helsefaget i skolen.

Beredskap med både riktig og nok ernæring

Å inkludere ernæring i matvareberedskap handler ikke om detaljerte kostråd i krisetid, men om langsiktig samfunnsplanlegging som også inkluderer de strukturelle faktorene: hvordan mat produseres, distribueres og gjøres tilgjengelig, og hvilke helsemessige konsekvenser dette har over tid.

Folkehelsen og matsystemene vi bygger i fredstid kan bidra til robust helse i urolige tider. Mat, helse, bærekraft og beredskap må derfor sees i sammenheng – slik man gjorde tidligere, men med dagens kunnskap og utfordringer.

I en alvorlig krise må også forventningene våre til hva som er et normalt kosthold, endres. Befolkningen bør forberedes på en mulig omstilling av kostholdet.

Historien viser at Norge har hatt evne til dette tidligere. Regjeringen bør bidra til at folk ikke bare får nok mat, men at den er ernæringsmessig forsvarlig, at sårbare grupper blir ivaretatt og at befolkningens helsetilstand opprettholdes selv under press.

Skal beredskap være mer enn et teknisk spørsmål om lagre og logistikk, må ernæring tilbake i sentrum for samtalen.

Ernæring er ikke et tillegg til beredskap – det er selve fundamentet.

Skrevet på vegne av Najsonalt råd for ernæring 2024 -2027:

• Rune Blomhoff, professor emeritus i ernæring, Institutt for medisinske basalfag, Universitet i Oslo

• Liv Stray Breistein, seksjonssjef, Seksjon for eldretjenester, Byrådsavdeling for helse, Oslo kommune

• Elsie Brenne, pensjonist, tidl. folkehelserådgiver, Østfold fylkeskommune

• Simon Erling Nitter Dankel, professor i medisin/ernæringsbiokjemi, Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen

• Lars Thore Fadnes, professor, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

• Aysha Grönberg, ph.d og fagsjef Mat i Forbrukerrådet

• Kirsten Bjørklund Holven, professor i klinisk ernæring, Institutt for medisinske basalfag, Universitet i Oslo

• Nanna Lien, professor i samfunnsernæring, Institutt for medisinske basalfag, Universitet i Oslo

• Helle Margrethe Meltzer, pensjonist, tidl. forskningssjef ved Folkehelseinstituttet

• Amund Måge, forskningssjef, Avdeling sjømat og ernæring, Havforskningsinstituttet

• Camilla Sandvik, førsteamanuensis, Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag, Nord universitet

• Eli Skeie, ph.d og klinisk ernæringsfysiolog, Kvam herad

• Guri Skeie, professor i ernæring, Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet

• Mette Svendsen, klinisk ernæringsfysiolog, Medisinsk klinikk, Oslo Universitetssykehus

Nytt fra forskersonen:

Fotball-VM: Vi har vært ekstremt uheldige. Er oppgaven umulig?

Hvorfor boikotter dere ikke VM i fotball 2026?