Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I et intervju I Aftenposten 5.5.25, sier Erna Solberg følgende:

«Når jeg snakker med norske bedrifter i dag om hvilke utfordringer de har, så er mangelen på arbeidskraft veldig viktig. Det gjelder yrkesfag, det gjelder teknologifagene og det gjelder helsefag. Da må man også nedprioritere studier det ikke er like stort behov for. Alle kan ikke være humanister eller samfunnsvitere (…)».

Best med fleksible kunnskaper og ferdigheter

For en arbeidsgiver er det beste et arbeidsmarked fullt av superspesialiserte folk som de ikke trenger å utdanne og som ikke har andre jobbalternativer enn dem.

 For samfunnet—og på lang sikt for den samme arbeidsgiveren--er det beste å ha borgere med kunnskaper og ferdigheter som er fleksible nok til å utforske ulike karrieremuligheter, og se nye løsninger. 

• Les også: Hvorfor verden trenger flere humanister

Som Svein Stølen, rektor ved UiO, sier i samme artikkel: «-Universitetene er gode på å utdanne tenkende mennesker (…)» 

I noen typer utdanning er det kort vei mellom utdanning og jobb, ofte fordi det er begrenset hvilke jobber man utdannes til. Studier innenfor samfunnsvitenskap og humaniora bygger evner som kan brukes i mange yrker. For eksempel som statsminister. 

Men selv om samtlige av Norges statsministre etter Gro Harlem Brundtland har vært utdannet innen samfunnsvitenskap og humaniora, så velger de fleste studenter alternative karriereveier.

Spørsmålet som må stilles er hvilke kunnskaper, innsikter og ferdigheter vi trenger i dagens og morgendagens samfunn.

Best overlatt til fagfolk å tenke langsiktig

I informasjonsalderen, handler samfunnsvitenskap i stor grad om samspillet mellom teknologi og samfunn. Velger man å samfunnsaspektet er det i beste fall kortsiktig tenkning.

Forskning og undervisning er best overlatt til fagfolk. Vi er faktisk utdannet og ansatt for å tenke langsiktig, og identifisere, problematisere og løse problemer som strekker seg utover vårt eget ansettelsesforhold, arbeidsliv og levetid.

Femti år før KI-hypen, før politikerstanden og deres rådgivere ble oppmerksom på fagfeltet, opprettet samfunnsøkonom Svein Nordbotten informasjonsvitenskap som en del av samfunnsvitenskap. Programmet kunne opprettes som følge av fakultets satsning på faget da informasjonsvitenskap ble en egen avdeling i 1973 – et resultat av langsiktig samfunnsvitenskapelig forståelse.

Norge kunne ha vært verdensledende innen kunstig intelligens – nå forsøker vi å holde følge med verden. Og ikke den progressive delen av verden heller.

For å sitere Frank Herbert: 

«En gang overlot mennesker sin tenkning til maskiner i håp om at dette skulle befri dem. Men det ga bare andre mennesker med maskiner mulighet til å gjøre dem til slaver.»

En teknolog kan programmere en maskin, men vil ikke være i stand til å gjenkjenne at den undergraver demokratiet. En lege kan behandle en sykdom, men vil ikke være i stand til å forstå de sosiale stressfaktorene som forårsaker den. 

Dersom visse politikere hadde hatt bedre forståelse av hva moderne samfunnsfag og kritiske evner faktisk innebærer, hadde de kanskje hatt bedre forutsetninger for å forstå og forme samfunnet, heller enn å klage på at «good help is hard to find».

Dette store og viktige bildet forsvinner i de tilbakevendende diskusjonene om «nytten» i høyere utdanning og fokuset på studienes umiddelbare jobbrelevans. Man drar ikke til fjøset for å bli en ku.

Aktuelt fra forskersonen:

Kvifor veit ikkje NRK kva ein symfoni er?

Matematikk har heldigvis blitt et «snakkefag»