Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hva er en humanist? En humanist er en person som utdanner seg innenfor fagfelt som språkvitenskap, filosofi, litteraturvitenskap, historie og religionsvitenskap. Humanister er opptatt av hva det betyr å være menneske i ulike deler av verden, ha ulike identiteter, snakke ulike språk og praktisere ulike religioner. 

Vi driver med arkeologiske utgravinger, er journalister, museumsarbeidere, ledere og forskere. Humanister er saksbehandlere i NAV og veldig mange av oss blir lærere. Med andre ord er vi overalt – og mange av oss jobber i sektorer som bidrar til å opprettholde grunnleggende velferdstjenester.

Verdens kriser viser viktigheten av humanistisk kunnskapsberedskap

Erna Solbergs forutinntatthet om hva som er «en god, nyttig, eller viktig utdannelse» i dagens samfunn er et dårlig utgangspunkt i en verden er konstant i endring. Fri humanistisk grunnforskning gir opphav til kunnskap som vi akkurat nå ikke vet at vi trenger, eller om hendelser vi trodde aldri skulle inntreffe. 

Hvem skulle tro at kunnskap om russisk og ukrainsk kultur, språk og historie plutselig skulle bli til en sentral del av Norges beredskap? Både med tanke på å forstå krigens forløp, men også for å kunne ta imot ukrainske krigsflyktninger på en god og hensynsfull måte.

Første uken i juni ble Holberguken markert ved Universitetet i Bergen, en feiring av viktig forskning innen samfunnsfagene, humaniora, jus og teologi. 

Holbergprisen gikk i år til Gayatri Chakravorty Spivak, en forsker som blant annet er opptatt av spørsmål som: Hva kan vi lære hvis vi velger å lytte til stemmer som historisk har blitt stigmatiserte og dermed stilnet? 

I en tid hvor autoritære styresett fortsetter å true minoriteters rettigheter minner Spivak oss på hvor viktig humanistisk forskning har vært – og er – for frihetsbevegelser verden over, som kvinnekamp, skeives rettigheter og urfolksgrupper.

Slik sett er Solbergs uttalelser også historieløse og vitner om en farlig kunnskapsforakt. Vi trenger alltid kunnskap som kan bygge broer mellom ulike perspektiver, fortid, samtid og fremtid. Dette hjelper mennesker med å navigere globalisering, omstillingsprosesser og kulturmøter.

Like viktig er det faktum at humanistene verner om det som ikke alltid kan måles eller skildres via ren «nytteverdi» - musikken du hører på i bilen på vei til jobb, den siste filmen som gjorde inntrykk på deg, eller plakaten du hang opp fordi du syntes den var fin. Humanister setter ord på den helt spesielle egenverdien av slike opplevelser og sanseinntrykk.

Humanistisk kunnskap er kunnskap om mennesket i verden

Holbergprisen har også en skole-komponent hvor elever på videregående skole får designe sine egne forskningsprosjekt ved hjelp av lærere og forskere. Finalistene presenterer prosjektene sine for andre forskere, kunnskapsministeren og for vinneren av Holbergprisen. På årets utdeling slo det meg at alle prosjektene handlet om spørsmål som stod ungdommene nært: 

ett handlet om hvordan søvnvaner påvirker skolegangen deres, et annet handlet om hvordan det oppleves å leve med ME, en sykdom som gjør at man ofte opplever diskriminering. Et tredje handlet om hvordan barns sosioøkonomiske bakgrunn påvirker hvorvidt de deltar på fritidsaktiviteter. 

Alt dette er viktig ny kunnskap om hvordan det oppleves å være menneske i verden. Det er humanistisk kunnskap.

Mine kolleger er opptatt av lignende tematikk. De forsker på hvordan høyrevridd ekstremisme arter seg i dagens Spania. De ønsker å forstå hvordan folk forholder seg til klimakrisen i sitt dagligliv, eller hvordan det oppleves å være arbeiderklasse i USA. De lurer på hva det gjør med barns identitet å snakke flere språk og kan forklare deg hvordan en ny pave blir valgt. 

Akkurat nå satses det stort på å forstå mer om hvordan kunstig intelligens påvirker måten vi mennesker kommuniserer med hverandre. Å leve i en tidsalder med store teknologiske sprang gjør at vi trenger flere folk som kan tenke kritisk rundt slik innovasjon, og ikke bare for å jobbe for å utvikle mer avansert teknologi.

Vi skal ikke forsvare vår eksistens, men vi skal bli bedre til å forklare hva vi gjør

Vi skriver ikke dette for å forsvare vår rett til eksistens, men for å møte Solbergs utspill ønsker vi å fortelle om vår virksomhet med et klart og tilgjengelig språk, slik at det ikke kan eksistere noen tvil om humanioras nytte. 

Dette er også nødvendig all den tid mange, Solberg inkludert, er så innsauset i en diskurs om «hva som er nyttige yrker og ikke», hvor humanister ofte blir trukket frem som de «mest unyttige». Dette er rett og slett en feilslutning som ikke stemmer med virkeligheten. Humaniora er ikke en smal særinteresse, det er en uvurderlig del av å forme borgere med evne til å forstå og påvirke sin samtid, og hjelpe andre til å forstå verden.

Humanister har viktige roller i samfunnet og bør være stolte av sin kunnskap. Og slike tenkende, undrende, skapende mennesker trenger vi flere, ikke færre, av. Det er en nødvendig fremtidsinvestering.

Innlegget er skrevet av Mari Lund Eide på vegne av og med innspill fra følgende stolte humanister:

Universitetet i Bergen: Kjersti Fløttum, Christian Lomsdalen, Tijana Przulj, Johanna Gunn, Henriette Rørdal, Jill Walker Rettberg, Elin Danielsen Huckerby, Bjørn Enge Bertelsen, Hilde Omdalsmoen Fidje, Endre Brunstad, Åsta Haukås, Marie von der Lippe, Alison Jones Rød, Torjus Midtgarden, Dagmar Haumann, Aud Solbjørg Skulstad, Hild Elisabeth Hoff, Marita Kristiansen, Jon Anders Hvoslef Lothe, Laura Saetveit Miles

Høgskulen på Vestlandet: Jane Haug Skjoldli, Mona Helen Farstad, Fredrik Stenhjem Hagen, Kaja Haugen, Marita Nygård, Irene Tollefsen

MF vitenskapelige høyskole: Trine Anker, Sebastian Tjelle Jarmer, Christine Lillethun Norheim, Binta-Victoria Jammeh, Espen Gilsvik

Norges Handelshøyskole: Margrete Dyvik Cardona, Gisle Andersen, Bjørnulf Hinderaker, Kari Johanne Oma, Kaisa S. Pietikäinen, Gavin Lamb, Anouck Jolicorps

Aktuelt fra forskersonen:

Matematikk har heldigvis blitt et «snakkefag»

Er skolen klar for de autistiske barna til høsten?