Uttalelsene om «minusvarianter» oppstod ikke ut av ingenting

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Debatten etter uttalelsene fra FrP-rådgiver Hårek Hansen har i stor grad handlet om hvor rasistiske de er. Hansen omtalte pakistanere som «minusvarianter» og uttalte samtidig at pakistanere «helst ikke» burde få flere barn i Norge.

Reaksjonene har vært sterke, og FrP-leder Sylvi Listhaug tok offentlig avstand fra uttalelsene.

Men fra et forskningsperspektiv er det kanskje et annet spørsmål som er enda mer interessant: Hva er det som gjør at slike utsagn i det hele tatt blir mulige å formulere?

Ord og uttrykk skaper fortellinger

I et diskursanalytisk perspektiv er ikke språk bare noe som muliggjør kommunikasjon. Språk former også hvordan mennesker og grupper forstås sosialt og politisk. Måten grupper omtales på over tid, påvirker hvilke forestillinger som etter hvert oppfattes som legitime eller tenkelige i offentligheten.

Dette betyr ikke at enkeltuttalelser automatisk representerer et helt parti eller en hel befolkning. Men det betyr at språk aldri oppstår i et vakuum. Ord og uttrykk bygger videre på eksisterende kategorier, fortellinger og forestillinger som allerede sirkulerer i samfunnet.

Det er nettopp derfor flere forskere gjennom flere år har analysert hvordan retorikk om innvandring og muslimer kan bidra til å normalisere bestemte former for mistenkeliggjøring og utenforskap.

Retorikken i FrP

I den politiske snakke- og tenkemåten omtales ikke-etnisk norske stadig i kontekster som: «kostnad, belastning, kapasitet, bosetting, bærekraft og kontroll». Slik kontekstualisering har konsekvenser.

Professor i mediesosiologi Sharam Alghasi har pekt på hvordan muslimsk innvandring fremstilles som «politisk, kulturell og religiøs skadelig» av FrP. Muslimske innvandrere fremstilles ofte som kulturelle, økonomiske eller demografiske problemer, snarere enn som individer og borgere.

Thea Lien (2021) har studert hvordan muslimsk innvandring blir truende for norske verdier i FrPs diskurs. Slik retorikk kan bidra til å legitimere negative generaliseringer om minoriteter og skape grobunn for rasialisering.

Innvandringsdebatten hos FrP opererer ofte gjennom skarpe skiller mellom «oss» og «dem», der ikke-vestlige minoriteter fremstilles som fundamentalt forskjellige fra majoritetsbefolkningen. Slike diskursive mønstre er viktige å forstå fordi de gradvis flytter grensene for hva som kan sies offentlig.

Førsteamanuensis Therese Bjørnaas (2021) har argumentert for at tidligere FrP-leder Siv Jensens politiske utsagn «fremmedgjør muslimer og framstiller dem som usiviliserte og underlegne i forhold til norsk og vestlig kultur».

Moderne former for rasisme uttrykkes ofte gjennom forestillinger om kulturell inkompatibilitet, samfunnsbelastning eller demografisk trussel, og er sjelden et rent biologisk fenomen. Når slike sammensatte beskrivelser gjentas over tid, kan det bidra til å gjøre mer ekstreme formuleringer mindre utenkelige.

Det er her den aktuelle saken blir interessant fra et akademisk perspektiv.

All innvandringskritikk er ikke rasistisk

For uttalelsene om «minusvarianter» og at pakistanere helst ikke burde få flere barn oppstod ikke ut av ingenting. De bygger på en allerede eksisterende offentlig samtale der enkelte grupper over tid har blitt omtalt primært gjennom problemer, kostnader, integreringssvikt og demografi.

Det betyr ikke at all innvandringskritikk er rasistisk. Et demokratisk samfunn må kunne diskutere integrering, sosialpolitikk og migrasjon. Språkbruk kan over tid bidra til å normalisere negative forestillinger om minoriteter og flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabelt i offentligheten.

Det er også verdt å merke seg at begrepet «minusvariant» har historiske forbindelser til eldre former for biologisk og eugenisk tenkning. 

Språk og fellesskap

Det viktigste spørsmålet ikke hvordan vi reagerer på ekstreme utsagn etter at de er blitt sagt. Det avgjørende spørsmålet er hvilke samfunnsmessige og diskursive strukturer som gradvis gjør slike utsagn mulige.

For historien viser at samfunn sjelden beveger seg direkte fra toleranse til ekstremisme over natten. Det som ofte endrer seg først, er språket. Kategorien av hvem som fullt ut oppfattes som en del av fellesskapet, begynner gradvis å forskyves.

Det er nettopp derfor offentlig språkbruk aldri bare handler om ord alene.

Nytt fra forskersonen:

Rasisme medvirker til store helseforskjeller i mange land

Forskarar bør engasjere seg meir med Kina