Tilgang til digitale medier handler ikke alltid om mer skjermtid, men om retten til å bli hørt, forstått og delta på lik linje med andre, skriver Faiza Rashid (t.v) og Maja Nortug.(Foto: UiO)
Dette kan digitale medier gjøre for elever med autisme
KRONIKK: Ny masteroppgave undersøker hvordan et digitalt kommunikasjonsverktøy innpasses i undervisning for elever med autisme.
Faiza Rashid, nylig oppnådd en mastergrad i pedagogikk fra Universitet i Oslo Maja Nordtug, postdoktor, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo Faiza Rashid, nylig oppnådd en mastergrad i pedagogikk fra Universitet i Oslo Maja Nordtug, postdoktor, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Når vi diskuterer digitalisering av skolen og barns tilgang til digitale medier, er debatten ofte knyttet til ordinære skoler. Men i denne debatten er det viktig at vi husker spesialpedagogiske avdelinger og spesialskoler: mange elever i disse læringsmiljøene har et helt annet behov for digitale verktøy enn elever i ordinær undervisning.
For disse elevene handler digitale medier ofte om langt mer enn skjermtid og digital undervisning. Den kan være nøkkelen til å kommunisere, delta i undervisningen og bli hørt.
Hva er da viktig å huske for at barn med spesialbehov kan lykkes med å bruke digital kommunikasjonsteknologi i spesialpedagogikken?
Fysisk tilgjengelighet er avgjørende
I en nylig forsvart masteroppgave har førsteforfatteren av dette innlegget undersøkt hvordan det digitale kommunikasjonsverktøyet «Widgit Go» innpasses i undervisning for elever med autisme i grunnskolen.
Når digitale verktøy omtales som en utfordring i den offentlige debatten, blir det sjelden løftet frem at de for enkelte elevgrupper er en grunnleggende forutsetning for inkludering, læring og kommunikasjon.
«Widgit Go» er en app som kan tilrettelegge og organisere kommunikasjon gjennom symbolstøtte. Den er altså en type teknologi som går under betegnelsen alternativ og supplerende kommunikasjon, også kjent som ASK.
I masteroppgaven ble det tydelig at fysisk tilgjengelighet er helt avgjørende for at for at denne digitale ASK-løsningen skal fungere i undervisning for elever med autisme.
For å kontrollere elevers bruk av teknologi, pakker noen skoler bort telefoner, nettbrett og tilsvarende. I noen læringssituasjoner er det sikkert det mest hensiktsmessige. Men for barn som trenger støtte til å kommunisere, kan det at teknologi er utilgjengelig medføre, at barna mister mulighet til å uttrykke ønsker, behov og følelser.
For å sikre at barn med autisme har denne muligheten, må skoler (og andre som omgås barn som trenger hjelpemidler for å kommunisere) altså sørge for, at teknologien er lett tilgjengelig. Både i kraft av at barn lett kan skaffe seg adgang til det, men også i kraft av at teknologien er lett å fysisk flytte rundt på. Barna skal tross alt lett både kunne ha med teknologien i kantina, i gymsalen og i klasserommet.
Lærerne spiller en uvurderlig rolle
Barn med autisme har særlig stort behov for at det gjøres individuelle vurderinger av deres teknologibruk. I masteroppgaven viste det seg, at lærerne spiller en stor rolle både når det kommer til å vurdere om og hvordan digital teknologien skal tas i bruk.
Den digitale teknologien i seg selv avgjør altså ikke om implementeringen lykkes. Det som ser ut til å ha størst betydning, er de pedagogiske vurderingene som gjøres før, under og etter at verktøyet tas i bruk.
Lærerne må vurdere om verktøyet er tilpasset den enkelte elevs kommunikasjonsbehov, hvordan det kan integreres i undervisningen, og hvordan det kan bidra til økt deltakelse i hverdagen.
Her er det viktig å understreke, at ikke all teknologi-bruk vil fungere for alle barn som trenger hjelpemidler for å kommunisere.
For noen barn vil et tilbud om tradisjonelle ASK-løsninger, som for eksempel PECS (Picture Exchange Communications System), være best. Når man bruker PECS, kommuniserer eleven ved å gi et fysisk symbol til en kommunikasjonspartner for å uttrykke et ønske eller behov, og mottar deretter den gjenstanden eller aktiviteten symbolet representerer.
For andre barn er tradisjonell ASK ikke tilstrekkelig. De har behov for mer dynamiske kommunikasjonsløsninger som gir flere muligheter til å uttrykke seg og delta aktivt i både undervisning og sosialt samspill – som for eksempel gjennom en kommunikasjonsapp.
Annonse
Å gjøre disse vurderingene krever kompetanse, planlegging og kontinuerlig oppfølging. Først når teknologien inngår som en naturlig del av den pedagogiske praksisen, kan den bidra til økt kommunikasjon, deltakelse og læring for elevene.
Når digitale medier sikrer barn retten til å bli hørt
For mange elever med særskilte behov er digitale hjelpemidler ikke først og fremst et spørsmål om digitalisering av undervisningen, men om muligheten til å kommunisere, delta og lære.
For dem kan et nettbrett med et kommunikasjonsapp være deres stemme. Slike digitale kommunikasjonsløsninger gjør det mulig å uttrykke ønsker, behov, tanker og følelser, og gir eleven bedre forutsetninger for å delta aktivt i undervisning og sosialt samspill.
Når digitale verktøy omtales som en utfordring i den offentlige debatten, blir det sjelden løftet frem at de for enkelte elevgrupper er en grunnleggende forutsetning for inkludering, læring og kommunikasjon. For disse elevene handler tilgang til digitale medier ikke om mer skjermtid, men om retten til å bli hørt, forstått og delta på lik linje med andre.
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
