Nytt håndskrift avslører mytteriforsøk og kjølhaling under historisk ekspedisjon 

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Jens Munk ledet i 1619 den første dansk-norske ekspedisjonen på jakt etter Nordvestpassasjen. Halvannet år etter at ekspedisjonen dro ut, ble tre sterkt nedbrutte menn rodd i land utenfor Sunnfjord. Kapteinen og to sjømenn var de eneste overlevende etter ekstreme påkjenninger i isødet.

Hvem de to andre var, har lenge vært ukjent. En ny kilde avslører ikke bare de to mennenes navn, men også flere andre detaljer om reisen som ikke tidligere har vært omtalt.

Nesten hele besetningen døde

Jens Eriksson Munk (1579­–1628) var født på Barbu gård i Nedenes i Agder som sønn av den beryktede bondeplageren Erik Munk. Etter farens fengsling i 1586 bodde Jens Munk som ung i Fredrikstad, Ålborg, Portugal og Brasil.

Siden flyttet han til København og ble kaptein under kong Christian 4. Våren 1619 sendte kongen ham ut på det som ble en uhyre vågsom ekspedisjon. Han skulle finne Nordvestpassasjen – som mange hadde lett etter, men ingen hadde oppdaget.

De nådde aldri målet. Under en overvintring i Hudsonbukta døde nær hele besetningen av sykdom. Tre overlevende kom seg hjem med det minste av de to skipene de hadde seilt ut med. Dette anses fremdeles i dag som en stor bragd.

Det største skipet, Enhjørningen, ble etterlatt ved vinterhavnen. Danske forskere mener nå at de kan funnet Enhjørningens lokasjon ved Churchillfloden, og vil foreta flere undersøkelser i 2027 (Brix 08.06.2026).

Kranglete, engelske styrmenn

De to viktigste skriftlige kildene til ekspedisjonen er en trykt reiseskildring fra 1624, kjent som Navigatio Septentrionalis, samt et lite håndskrift, Additamenta. Disse er omtalt i tidligere Munk-biografier (Lauridsen 1883, Gosch 1897, Hansen 1965, Ellefsen 2019). Men ingen av disse – undertegnede inkludert – har vært oppmerksom på en tredje kilde: det håndskrevne manuskriptet Ms.4° 517 som finnes i skannet versjon på Nasjonalbiblioteket.

Hendelsene som omtales i de tre kildene er i hovedtrekk de samme. Men der de to kjente kildene i stor grad følger hverandre, er det langt flere variasjoner i den tredje kilden.

Et par opptegnelser nyanserer bildet av stemningen om bord, og konflikter kommer til overflaten. Dette gjelder særlig forholdet til de engelske styrmennene William Gordon og John Watson.

Også ut fra de kjente kildene kan man ane uenigheter mellom kapteinen og særlig førstestyrmannen Gordon, men det nye manuskriptet viser enda tydeligere hvordan Munk så seg nødt til å sette ned foten og være svært bestemt overfor de to engelskmennene, som blant annet mente at de kun pliktet å passe på skipene mens de var til havs, og ikke i vinterhavnen.

Mytteri og kjølhaling

Manuskriptet gir dessuten noen helt nye opplysninger.

En av de første som døde var ifølge de kjente kildene båtsmannen Anders Stavanger. Han skal ha blitt begravet allerede 8. august 1619 ved stedet Munk kalte Haresund langs Hudsonstredet.

Det står ingenting om en begravelse rundt denne tiden i Ms.4° 517. Derimot beskrives en helt annen hendelse noen dager før, som ikke nevnes med ett ord i de andre kildene.

Der den trykte reiseskildringen beskriver et arbeidsomt mannskap i starten av august – som er på land og undersøker området, går på jakt og fyller vann på tønner – er det mer dramatikk i Ms.4° 517. Her står det at en båtsmann ble kjølhalt som følge av mytteri. Var dette Anders Stavanger?

Det kunne i så fall forklare at han var død få dager etterpå. Kjølhaling var brutalt nok i seg selv, og i det iskalde Hudsonstredet må det ha vært livstruende.

De to sjømennene

Ingen av de tidligere kjente kildene har avslørt navnet på de to andre overlevende. Dermed har det vist seg nærmest umulig å finne ut hva som skjedde med dem videre. Men manuskriptet gir endelig et svar på hva de het. Dagen de forlater vinterhavnen, 16. juli, står det:

«Och ieg sielff 3. Jenss Munck, Olluff Thommessen och Søffrenn Berthelsen seilet aff samme hauffnn, Nu kaldis Giordonsbai».

Navnene Oluf Thommessen og Søren Berthelsen skiller seg ikke nevneverdig ut på 1600-tallet, og det er ikke sikkert man finner flere spor etter dem. De kan se ut til å ha blitt igjen i Sunnfjord da Munk noen dager senere reiser til Bergen. Han skriver at de to stakkarene var så fordervet og utmattet at de ikke klarte stort mer.

Hva mer kan vi finne?

Det tilsynelatende nyoppdagede manuskriptet er en historisk skatt som til nå har unnsluppet oppmerksomhet. Både de kommende undersøkelsene ved Churchillfloden (stedet Munk kaller Gordons Bay i Ms.4° 517, og Jens Munks Bay i den trykte boken) og videre forskning på manuskriptet kan utfylle bildet av den tidlige dansk-norske polarhistorien.

En mer grundig sammenligning mellom de tre dokumentene vil være et skritt på veien. Ikke minst er det av stor interesse dersom man kan anslå hva som ble skrevet først. Sammenligner man Ms.4° 517 med Additamenta, ligger sistnevnte nærmest den trykte boken.

Det kan muligens tyde på at Ms.4° 517 er eldst, selv om det må nærmere undersøkelser til for å kunne si mer. Tiden fremover vil vise i hvor stor grad vi bør skrive om historien om Jens Munks Nordvestekspedisjon.

Kilder:

• Ms.4° 517 Iens Munck: Beschriffuelse paa den Noruest Passagie Reigse, fraa den 9 Maj Anno 1619 oc till denn 25. Septemb: Anno 1620.http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_188507

• Brix, L. 08.06.2026. https://videnskab.dk/kultur-samfund/nationalmuseet-paa-sporet-af-skibsvraget-fra-beroemt-dansk-opdagelsesrejsende/

• Ellefsen, I.A. 2019. Jens Munk. Jakten på Nordvestpassasjen. Humanist forlag

• Gosch, C.C.A. (red.) 1897. Danish Arctic Expeditions 1605 to 1620. Volume 2 – The Expedition of Captain Jens Munk. The Hakluyt Society

• Hansen, T. 1965. Jens Munk. Gyldendal, Danmark

• Lauridsen, P. 1883. Jens Munks Navigatio Septentrionalis. Med indledning, noter og kort. Gyldendalske Boghandels Forlag

Nytt fra forskersonen:

Derfor anbefaler FN å bruke dette kartet

MAGA-bevegelsen begynte ikke med Donald Trump