Dagens lesekrise begynte ikke med smarttelefonen

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

PISA-resultatene har utløst en nødvendig diskusjon om hvorfor norske 15-åringer leser svakere.

Det blir naturlig å rette oppmerksomheten mot skjermene og sosiale medier som har gjort strømmen av fragmentert informasjon raskere, mer intens og nesten kontinuerlig.

Ikke noe nytt

Det store paradokset er at vi aldri har hatt tilgang til mer informasjon gjennom søkemotorer, sosiale medier og nå kunstig intelligens, samtidig som vi i stadig mindre grad trenger å tilegne oss helheten informasjonen kommer fra.

Leseforskere har påpekt at skjermlesing ofte er mer fragmentert, raskere og preget av korte tekster. Men fragmentert lesing er i seg selv ikke noe nytt. Derfor stiller jeg et annet spørsmål:

Hva skjer når fragmentet ikke lenger viser tilbake til en større kunnskapshelhet, men begynner å erstatte den?

Økt tilgjengelighet ikke et problem i seg selv

Skjermen er bare det siste stadiet i en langt eldre utvikling. Jeg arbeider selv med europeiske tekster fra den tidligmoderne perioden, da folkespråkene gradvis fikk større plass ved siden av latin. Stadig mer litteratur ble skrevet og oversatt til språk som langt flere kunne lese. Man trengte etter hvert ikke latin for å få tilgang til større deler av Europas teologiske, historiske og filosofiske litteratur.

Kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt en relativt liten gruppe med klassisk utdannelse, ble tilgjengelig for langt flere.

For de fleste var dette en intellektuell gevinst. Men også datidens lærde bekymret seg for hva lettere tilgang kunne gjøre med læringen.

Den engelske filologen Thomas Farnaby argumenterte allerede i 1641 mot tospråklige hjelpemidler i latinundervisningen, fordi han mente de gjorde skoleelevene late. Overgangen til folkespråkene inngikk i større debatter om klassisk utdannelse, lærdom og hvordan kunnskap burde formidles. Det er gjenkjennelig fra dagens PISA-debatt.

Økt tilgjengelighet gjør det mulig å få tilgang til kunnskap uten å beherske hele den intellektuelle infrastrukturen som tidligere var nødvendig. Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv.

Når helheten forsvinner

Parallellen er likevel ikke fullstendig. Jeg vil argumentere for at det avgjørende skillet ikke går mellom vanskelig og lett tilgjengelig kunnskap, men mellom formidling som leder videre til helheten og formidling som gjør helheten overflødig. Tidligmoderne lærde leste ikke hver eneste bok fra første til siste side. Tvert imot brukte de ofte registre, sitatsamlinger, marginalnotater og utdrag.

De arbeidet også kontinuerlig med fragmenter. Men et sitat fra Cicero, Aristoteles eller Bibelen viste tilbake til en større tekstlig verden. Den lærde kunne ofte forutsette at leseren kjente forfatteren, teksten og tradisjonen sitatet inngikk i. Fragmentet var en del av helheten.

Det er dette forholdet som ser ut til å ha blitt snudd. I dag kan vi få KI til å oppsummere pensumlitteraturen på sekunder uten selv å møte teksten eller kildene som ligger bak. Korte klipp på TikTok prioriteres av algoritmen fremfor lengre og mer krevende innhold, og Google erstatter kunnskap vi tidligere trengte å huske.

Problemet er derfor ikke fragmentet i seg selv. Fragmenter har vært en del av lærdomskulturen i århundrer. Problemet oppstår når fragmentet slutter å være en vei inn i en større kunnskapsverden og i stedet blir en erstatning for den.

Fra utdrag til langsom lesning

Sett i dette perspektivet begynte heller ikke dagens lesekrise med smarttelefonen. Allerede i 1906 var den britiske journalisten W. T. Stead opprørt over at aviser hadde gjort mennesker vant til å skumlese korte tekster som raskt ble glemt.

I 1959 beskrev Theodor Adorno en beslektet utvikling gjennom begrepet Halbbildung, halvdannelse eller pseudokultur. Problemet var ikke bare mangel på kunnskap. Kulturelt innhold kunne løsrives fra den sammenhengen som gjorde det til dannelse.

Utfordringen er derfor ikke å avskaffe sammendrag, utdrag, KI eller korte digitale formater, men å bruke dem som innganger til lengre tekster og sammenhengende lesning. I skolen betyr det at fragmentet må få peke videre: fra utdraget til kapitlet, fra sammendraget til originalteksten og fra den raske oversikten til den langsomme lesningen.

Nytt fra forskersonen:

NRK advarer mot falske KI-kilder, men bidrar selv til spredning

Norske byområder må sam­arbeide for å redusere biltrafikken