Norske byområder må sam­arbeide for å redusere biltrafikken

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I norske byområder skal kommuner, fylkeskommuner og staten bli enige om hvordan biltrafikken skal begrenses og milliarder av kroner fordeles mellom kollektivtransport, vei, sykkel og andre tiltak.

Men hva skjer når kompromissene som holder samarbeidet sammen, gjør det vanskeligere å prioritere annerledes?

Hvilke alternativer som ligger på bordet

Rettferdighet handler om hvem som betaler og hvem som får gevinstene av klimatiltakene. Det handler også om hvilke alternativer som ligger på bordet når beslutningene tas.

Forskningen vår på byvekstavtalene i Oslo, Bergen og på Nord-Jæren viser at regler og kompromisser som gjør samarbeid mulig, samtidig kan gjøre det vanskeligere å endre kurs.

Tenk deg at tre kommuner blir enige om en transportpakke: Én får et kollektivprosjekt, en annen et veiprosjekt og den tredje et sykkelprosjekt. Noen år senere viser nye analyser at regionen kan få større klimaeffekt ved å bruke mer på kollektivtransport.

Men hvis veiprosjektet var viktig for å få den ene kommunen med, kan det være vanskelig å prioritere det bort. Det som gjorde enighet mulig, kan dermed gjøre det vanskeligere å endre kurs.

Når klimaeffekt og rettferdighet trekker i ulike retninger

På Nord-Jæren har plasseringen og utformingen av bomringen skapt konflikt om hvordan kostnadene ved transportpakken skulle fordeles. Det som er effektivt for byområdet som helhet, kan oppleves som urettferdig for dem som må betale mer eller har færre alternativer til bilen.

Forskning på transportrettferdighet viser betydningen av hvordan både transportmuligheter og byrdene ved transportpolitikken fordeles.

Rettferdighet krever rom for alternativer

Klimaomstillingen innebærer politiske avveininger. Ulike løsninger har forskjellige klimaeffekter og konsekvenser for ulike grupper og områder. En rettferdig omstilling handler derfor ikke bare om hvordan kostnader og gevinster fordeles, men også om hvilke alternativer som kommer fram og blir diskutert.

Det kan bli et demokratisk problem dersom relevante alternativer blir vanskelige å diskutere fordi de utfordrer etablerte regler og kompromisser.

Tenk at nye analyser viser større klimaeffekt av kollektivtransport enn av et veiprosjekt som allerede ligger i transportpakken. Hvis veiprosjektet inngår i et tidligere kompromiss, kan det å flytte pengene bli vurdert som politisk urealistisk før politikerne får diskutert alternativet.

Det samme gjelder arealpolitikken.

En kommune kan ønske et nytt utbyggingsområde, mens regionale hensyn tilsier fortetting rundt kollektivknutepunkter. Er det rimelig at én kommune begrenser sin utbygging for at regionen skal nå klima- og arealmålene, og bør kommunen i så fall få noe igjen?

Rettferdighet krever derfor ikke nødvendigvis enighet. Det viktige er at sentrale fordelings- og verdivalg ikke forsvinner før de når den politiske diskusjonen.

Samarbeid er nødvendig – men enighet kan koste

Byvekstavtalene skal koordinere virkemidler, investeringer og arealpolitikk mellom kommuner, fylkeskommuner og staten. Forskningen vår viser at konsensus, fordelingsregler og langsiktige forpliktelser kan gjøre samarbeid mulig, men også gjøre det vanskeligere å endre etablerte prioriteringer.

I Oslo-området har regler for hvordan inntekter og investeringer fordeles mellom Oslo og Akershus gjort det lettere å inngå langsiktige kompromisser. Partene vet omtrent hvilken andel av ressursene som tilfaller hver side og kan forhandle innenfor stabile rammer. Det skaper forutsigbarhet, men spørsmålet om den beste bruken av pengene for regionen starter heller ikke med blanke ark.

Handlingsrommet er påvirket av fordelingsregler, tidligere kompromisser og prosjekter i porteføljen. Det kan være rom for uenighet om prosjekter innenfor spillereglene, samtidig som det er vanskeligere å utfordre selve spillereglene.

Uenighet må kunne få betydning

Det er ikke nok at uenighet kan uttrykkes. Den må kunne påvirke prioriteringene. Fagfolk lager analyser, administrasjonen utvikler alternativer, styringsgrupper forhandler og folkevalgte fatter beslutninger.

En innvending som blir hørt ett sted, men aldri påvirker analysene eller alternativene som utvikles, får liten betydning.

Fra samarbeidsevne til omstillingsevne

Når vi vurderer byvekstavtalene, bør vi ikke bare spørre om de klarer å gjennomføre det partene allerede har blitt enige om. Vi bør også spørre om de klarer å revurdere prioriteringene når ny kunnskap eller nye klimakrav tilsier det. Kan en prosjektportefølje åpnes igjen? Kan en fordelingsregel utfordres? Kan et alternativ som ble valgt bort tas opp på nytt?

Dette handler om omstillingsevne. I en langsiktig klimaomstilling trenger vi både kapasitet til å gjennomføre beslutninger og til å revurdere dem.

Utfordringen er å bygge institusjoner som både kan holde fast ved langsiktige mål og åpne for nye valg når det finnes gode grunner til det.

Nytt fra forskersonen:

Plasthvalen advarte oss. Nå spiser vi plast selv

Hvis PISA-testen skulle styre skolen, hva skulle skolen fokusert på?