Dette er det viktigste spørsmålet for middelalderforskningen

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Takk til Hans Martin Thomassen for å følge opp spørsmålet om middelalderkilders utsagnskraft. Om han skulle være i tvil, så har jeg ingen problemer med å forholde meg til ikke-historikere som mener noe om norsk middelalder, særlig ikke antropologer (mer om det nedenfor).

les også:

Var nordmenn virkelig frie og kongetro på 900-tallet?

Jeg er helt på linje med ham når han mener at det viktigste spørsmålet for middelalderforskningen er: «Hvordan kan vi finne pålitelige opplysninger om fortiden?» Thomassen har også fine refleksjoner rundt Kongespeilet og bondemotstand.

Men man må gjengi ting rett.

Konstruert uenighet

Thomassen refererer flere ganger til idehistoriker Sverre Brage. Jeg antar at den han sikter til er historiker Sverre Bagge, Norges fremste middelalderhistoriker de siste førti år.

Thomassen konstruerer en uenighet mellom Bagge og meg om kildesyn. Bagge og jeg har vært uenige om mye, blant annet om borgerkrigene og forholdet mellom Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson (utvekslingen kan leses her, her og her). Men vi har stort sett vært enige om kildene, inkludert Kongespeilet.

Bagge skrev sin doktoravhandling om den politiske ideologien i Kongespeilet (utgitt i engelsk versjon 1987), der han understreket at verket var sterkt ideologisk farget. De aller fleste, meg inkludert, er enige i det. Det betyr ikke at Kongespeilet ikke kan brukes som en kilde til folks oppfatninger – både Bagge og jeg har skrevet mye om dette.

Snorres sagaer er tettere på «virkeligheten»

Snorre og sagaene, som Thomassen deretter viser til, er en helt annen kildetype, som ligger langt nærmere det vi må anta er «virkeligheten».

Her har både Bagge og jeg gått inn for at sagaene kan brukes mer aktivt som historiske kilder enn mange av våre forgjengere har ment. Dette med bakgrunn i at selv om det sagaene forteller kan være uriktig som følge av manglende informasjon eller partiskhet, kan de fortelle om hvordan samfunnet grunnleggende fungerte.

Et eksempel: Snorre har utvilsomt konstruert mye av fortellingen om Olav den hellige i ettertid slik at mange konkrete opplysninger ikke stemmer. Likevel forteller hans framstilling mye om hva slags type samfunn Snorre levde i, og kanskje også det Olav levde i.    

Gode bidrag fra antropologien

Avslutningsvis omtaler Thomassen seg selv som en «’potet’ (les: antropolog), som forsøker å se noen sammenhenger og identifisere noen mønstre ved å stå på skuldrene både av idéhistorisk og landbrukshistorisk forskning.»

Jeg er helt enig med Thomassen i at antropologien er en disiplin som kan tilføre historiefaget mye verdifullt, faktisk så enig at mange har kritisert meg for å være altfor antropologisk i mine perspektiver, deriblant Knut Helle (som jeg har svart her) og Lars Kjær (som jeg har svart her).

Det antropologien særlig har bidratt med innenfor middelalderforskningen, er dyptloddende analyser av hvordan samfunn uten stat fungerer. Jeg har selv vært særlig påvirket av rettsantropologi, Fredrik Barth, Marshall Sahlins og Evans Pritchard.

Thomassen er sikkert en utmerket antropolog, men når han går løs på middelalderhistorien, gjør han det antropologien har vært en medisin mot innenfor dette fagfeltet, nemlig å føre nåtidige ideer bakover i historien ut fra en oppfatning om at middelalderen er vår tids vugge.  

Nytt fra forskersonen:

Hva om Odysseen egentlig foregikk i Nordsjøen og ikke i Hellas?

Spontane minnesteder: Slik sørger vi sammen i Norge