Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Følgende tekst er basert på den nylig utgitte boken «Berlin - byen og historien».

Å gå fra Oranienplatz i Kreuzberg til Museumsinel, midt i Berlins historiske sentrum, tar en halvtimes tid. Men det føles lenger. Mesteparten av veien går gjennom et urbant brakkland. Noen femtitallsbygårder, et lavt brakkelignende restaurantbygg, ellers trær og åpne plasser, uten form eller retning. 

Det bor mennesker her, men man ser dem sjelden. Det er litt som om byen har stoppet og ikke begynner igjen før vi krysser kanalen over til Fischerinsel.

På vei gjennom hovedstaden og verdensmetropolen Berlin, fra Kreuzberg 36 til Mitte, krysser vi gjennom et av byens mange tomrom. Det vil si, helt tomt er det ikke, ikke som flyplassen Tempelhof eller minnelandskapet Topographie des Terrors, som bare eksisterer i kraft av mangelen på bebyggelse. Likevel føles det ubestemmelig øde og forlatt.

• Boka er en historiebok skrevet som fire byvandringer, som til sammen presenterer 37 steder.
• Den skildrer hvordan det er å møte Berlins mangfoldige og ofte dramatiske historie på gateplan og i øyenhøyde.
• Den leses like godt på en tur til Berlin som hjemme i sofaen, i selskap med Sigurd Fandangos medrivende fotografier.
• Jordheim er professor i kulturhistorie ved UiO, med vekt på tysk historie og kultur så vel som tid, minne og glemsel.

Mange byer har slike tomrom. Men de befinner seg gjerne i utkanten, der bebyggelsen tynnes ut og lagerbygningene og bilforhandlerne overtar. I Berlin ligger tomrommene midt i sentrum. På 1800-tallet lot byplanleggerne området fylle med leiegårder og fabrikker. Men historien ville det annerledes.

Bomber og mur

Tomrommene som fortsatt preger bybildet i den tyske hovedstaden, oppstod da byen ble jevnet med jorda av amerikanske og britiske bombefly. Under bombetoktet 3. februar 1945 ble 2000 tonn sprengbomber og nesten 250 tonn brannbomber ble sluppet over Berlin, de fleste over Kreuzberg. 

Amerikanske anslag kalkulerte med opptil 20 000 døde og like mange skadede. Da krigen var over noen måneder senere, var 42 prosent av alle bygninger i Kreuzberg jevnet med jorda,

På 1950-tallet, etter at all ruinmassen var ryddet unna og samlet i ruinberg i utkanten av sentrum, reiste bebyggelsen seg igjen. Men i 1961 ble det skapt et nytt tomrom i Berlin. Der Muren gikk, løper i dag to rekker med brostein. Imidlertid legger den 15–20 centimeter brede murstripen opp til en misforståelse. 

Berlinmuren var aldri bare en strek, som om den var tegnet på et kart. Bak «fremre sperreelement» fulgte piggtrådgjerder, lyskastere, overvåkningstårn og veier for militærkjøretøyer, og helt bakerst, «baklandsmuren», som på det meste strakk seg 150 meter inn på DDR-siden.

Da Muren ble revet, etterlot den et nytt tomrom som fulgte de gamle bydelsgrensene, deriblant den mellom Kreuzberg og Mitte. Dette tomrommet, skapt av alliert bombing og holdt åpent av Muren, føles fortsatt på kroppen når vi går gjennom byen.

Historiens bruddflater

I dag er Berlin en av Europas viktigste hovedsteder, som nevnes i samme åndedrett som Paris, London, Roma og Madrid. Alle er også historiske byer, der epoker og hendelser lever videre i bygninger og monumenter, eller ligger lagret som sedimenter under føttene våre. Men ingen av de andre har blitt bombet sønder og sammen, for deretter å bli delt i to av en fire meter høy betongmur. 

Ingen av de andre har heller i løpet av hundre år tjent som hovedstad for et stokk konservativt keiserdømme med imperiale ambisjoner, et rasebiologisk fundert tusenårsrike, et sosialistisk overvåkningssamfunn og til slutt en liberaldemokratisk føderalstat.

Bruddene viser seg som tomrom i bylandskapet. Noen steder har disse tomrommene antatt symbolske former, som Minnesmerket for Europas myrdede jøder, beliggende i den gamle dødsstripen som fulgte Muren på østsiden, bare et steinkast fra Brandenburger Tor. 

Men ofte eksisterer de mest som en opplevelse av at byen mister sammenhengen, slutter og begynner igjen, eller bare åpner seg på en overraskende og litt merkelig måte – som på Kulturforum, rett vest for Postdamer Platz, der Albert Speer, Hitlers arkitekt, hadde rukket å rive en hel villabebyggelse, for å gi plass til Germania, tusenårsrikets megapolis i marmor. Men lenger enn til rivingen kom han ikke. Rustningsministerens oppmerksomhet trengtes til krigsinnsatsen.

Kontorbygg og kontinuitet

Selvfølgelig finnes det også kontinuiteter, som gir seg til kjenne i byrommet. Langs Wilhelmstraße, Berlins viktigste politiske adresse fram til 1945, ligger et 112 00 kvadratmeter stort kontorbygg. Ferdigstilt i 1936 for erkenazisten og morfinisten Hermann Göring, som riksluftsfartsministerium, skulle bygget etter kapitulasjonen bli hovedkvarter for de russiske okkupasjonsmyndighetene, deretter scene for grunnleggelsen av DDR den 7. oktober 1949, og etter hvert sete for flere departementer.

Etter Murens fall flyttet det forbundsrepublikanske finansdepartementet inn, sammen med Treuhand, organet som skulle sørge for ordnet overgang fra planøkonomi til kapitalisme. I dag heter bygget Detlev-Rohwedder-Haus, oppkalt etter mannen som fikk den utakknemlige oppgaven med å lede Treuhand og måtte bøte med livet, i et attentat som etter alt å dømme ble utført av RAF-terrorister. 

Mens byen, landet, ja, verden rundt har endret seg har travertinkolossen blitt stående, klar til å ta imot stadig nye beboere. Kontinuitetene gjør bruddene synlige.

Erfaringens tomrom

««Ingenting i Berlins historie har forandret byen mer enn forfølgelsen og fordrivelsen av og drapet på byens jødiske borgere – dette var en forandring som virket innover, som traff selve byens hjerte». »

Setningen står å lese i konseptskissen for det nye jødiske museet, som skulle erstatte det som hadde blitt vandalisert av nazistene under novemberpogromene i 1938. Intet annet tomrom i Berlins og Europas historie er mer massivt enn dette: folkemordet på seks millioner jøder.

Arkitekten som fikk oppdraget i fanget, Daniel Libeskind, er amerikansk jøde, født i 1946 i den polske byen Lodz, som under annen verdenskrig rommet den nest største jødiske ghettoen i det naziokkuperte Europa. På mirakuløst vis overlevde foreldrene hans Holocaust, mens nesten alle andre slektninger ble myrdet.

I sitt design for det jødiske museet valgte Libeskind nettopp tomrommet som ordnende prinsipp. Flere steder skjærer utilgjengelige tomrom gjennom bygningen, i uventede retninger og vinkler. De former bygget og bevegelsene i det. 

Tomrommene skaper skarpe hjørner, bratte trapper, plutselige dyp, med gangbroer som forbinder en del av bygningen med en annen – uten at vi helt forstår hvorfor eller hvordan.

Museet er fullt av gjenstander som forteller jødenes historie. Men det er fraværene mer enn nærværene som former selve bygningen. På denne måten blir Berlins jødiske museum også et bilde på byen som helhet. En by og en historie formet av tomrom.

LES OGSÅ

Nye EU-regler vil få store konsekvenser for nordmenns klær

Hvor mange land er det egentlig i Europa?