Kan vi stole på kostråd basert på forskning ødelagt av transfett ?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en nylig kronikk her på Forskning.no blåste Elling Bere nytt liv i debatten om hvorvidt det mettede fettet som finnes i naturlige råvarer som kjøtt og melk, virkelig er farlig for oss.

Kronikken har løst ut en serie med meningsutvekslinger mellom Bere og Jacob Juel Christensen. «Hvem bestemmer hvilken forskning som skal telle?», spurte Bere. Svaret fra Christensen ble en slags metadiskusjon om hvordan forskning generelt bør vurderes. Men diskusjonen bør ikke stoppe her.  

Svarer ikke på spørsmålet

Leseren får presentert en rekke avanserte begreper som komparator og substitusjon, PICO og «target trial», men selv ikke den som pliktskyldigst slår opp all fagsjargongen og leser teksten med lupe får noe svar på spørsmålet Bere stiller. 

Elling Bere argumenterte jo ikke mot systematiske kunnskapsoppsummeringer. Han stilte et langt mer konkret spørsmål:

Når ulike forskergrupper vurderer den samme litteraturen og kommer til forskjellige konklusjoner, hvordan avgjør vi hvilken oppsummering som er mest troverdig?

På dette punktet blir Christensens svar overraskende lite konkret. Han forklarer hvordan forskning bør vurderes, men viser ikke hvorfor oppsummeringen han har valgt å trekke frem i sin artikkel skal tillegges større vekt enn andre oppsummeringer som har kommet til andre konklusjoner.

Det er nettopp dette Bere etterlyste. Hvordan er disse vurderingene gjort i praksis? Hvilke metodiske svakheter gjør at oppsummeringer bør forkastes?

Problemet blir slående når Christensen skriver om Oslo-studien.

Stråmann fra Christensen

Han hevder at det i arbeidet med de nye amerikanske kostrådene ble påstått at kontrollgruppen fikk rundt 25 energiprosent fra transfett, hvorpå han avviser dette som et tall «tatt ut av luften» og skriver at «kritikk må være forankret i virkeligheten».  

Men det er Christensen som her ikke forankrer sin argumentasjon i virkeligheten. Det var margarinen som til sammen utgjorde 25 energiprosent. Bare en del av margarinen bestod av transfett.

Ramsden og kolleger beskrev i 2010 at kontrollgruppen i Oslo-studien fikk i seg store mengder margarin fremstilt med delvis hydrogenerte fiske- og planteoljer som inneholdt transfett. De beregnet et forbruk på omkring 65 gram margarin daglig i kontrollgruppen, noe som ble beregnet å tilføre cirka 10 energiprosent transfett.

Her har Christensen gjort følgende:

Omformulert kritikken til en mer ekstrem versjon.
Argumentert mot den ekstreme versjonen.
Deretter har han konkludert med at kritikken faller.

Dette er definisjonen på en stråmann.

Det mest bemerkelsesverdige er at dette er Christensens eneste konkrete faglige eksempel.

Studie ødelagt av transfett

10 energiprosent transfett i kosten er ikke en liten metodisk detalj. Det er som å vurdere om et nytt bremsesystem på bil er bedre, og la bilene i kontrollgruppen kjøre med utslitte dekk.

Transfett har vært til stede i vestlige befolkningers kosthold siden de første kostråd om fett så dagens lys. Men det er først i nyere tid, da man ble klar over problemets alvorlighetsgrad, at transfettets tilstedeværelse har blitt forsøkt kartlagt og analysert i sammenheng med sykdom. 

Transfettproblematikken er en legitim metodologisk innvending som har vært diskutert i faglitteraturen i flere tiår. Inntak i størrelsesorden som i Oslo-studiens kontrollgruppe er konsistent koblet mot økt risiko for hjerte- og karsykdom.

Få andre kostfaktorer har en like sterk og konsistent dokumentasjon for ugunstige effekter som industrielt transfett.

Det er derfor problematisk at Christensen forsvarer bruk av en oppsummeringsstudie som er metodisk ødelagt av transfett.  

Vi trenger en redelig debatt

Svaret på Beres spørsmål står fortsatt ubesvart. Men det er på tide å anerkjenne at ingen studier utført på den tiden der transfettet forurenset både kropper og forskningsdata, uten at dette var kjent, bør få inngå i kunnskapsgrunnlaget som skal gi råd om inntak av fett som er naturlig til stede i råvarer. 

les svar fra Jacob j. christensen: 

Svar til Marit Kolby: Studier som er «forurenset av transfett» må vurderes i kontekst – ikke avskrives

Rådene har vært debattert helt siden de kom. Debatten vil bestå så lenge kunnskapsgrunnlaget har metodiske mangler.

Vi trenger en redelig debatt, uten stråmenn og feil gjengivelser av data. Og vi trenger en ryddejobb i kunnskapsgrunnlaget.

Nytt fra forskersonen:

Kommentarfeltet kan få oss til å tro at konfliktene i samfunnet er nær bristepunktet. Det stemmer ikke

Fotball-VM: Vi har vært ekstremt uheldige. Er oppgaven umulig?