Annonse
Harald og sytepavene: Når TV-underholdning blir forskning
DEBATT: I VGTV-dokumentaren blir behandlingsformer mot smerte løftet frem gjennom forenklede fortellinger, og presenteres i grenselandet mellom forskning og formidling, ifølge innsenderne.
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Vi reagerer på hvordan PRT (Pain Reprocessing Therapy omtales i kjølvannet av VGTV-dokumentaren, «Harald og sytepavene». Når et kommersielt TV-format gis en implisitt foranking i forskning, utfordres lett skillet mellom vitenskapelig dokumentasjon og en redigert fortelling.
Fortelling, ikke vitenskap
Det vises til «forskerne i programmet Harald og sytepavene» som om dette representerer et bredt faglig fundament. I realiteten dreier det seg om en kuratert produksjon hvor deltakerne nøye er valgt ut av VGTV, og hvor historiene presenteres innenfor rammene av en dramaturgisk fortelling.
Hva skjer når behandlinger formidles bredt med implisitte løfter om smertefrihet og friskmelding?
Å omtale dette i en forskningskontekst mener vi bidrar til å viske ut skillet mellom vitenskap og underholdning.
Samtidig refereres det til sterke enkeltuttalelser som indikasjon på effekt. Når en forsker sier hun «aldri har sett noe lignende», er det et forståelig uttrykk for faglig engasjement, men det er ikke evidens.
Historien om behandling av kronisk smerte er rik på eksempler der overbevisning og entusiasme har gått forut for dokumentasjon, og nettopp derfor er reklame og promotering tydelig regulert i helsepersonelloven § 13:
«Markedsføring av helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.»
Forskningens styrke ligger i systematikk, kontroll av slagsider og metodisk etterprøvbarhet. Den skal beskytte mot bekreftelsesfeller, selektiv observasjon og tendensen til å trekke konklusjoner fra enkeltopplevelser. Når slike mekanismer tones ned i formidlingen, svekkes grunnlaget for kritisk vurdering.
Annonse
Hvor er pasientene?
Mest lest
Det mest problematiske er imidlertid fraværet av kritiske pasientperspektiver. Kronisk smerte er ikke én diagnose, men et spekter av tilstander med svært ulik sykdomsopprinnelse og patofysiologi.
Et eksempel på sistnevnte er CRPS (komplekst regionalt smertesyndrom), hvor man blant annet ser objektivt målbare fenomener som temperaturforskjeller, fargeendringer og betydelige trofiske endringer i vev. Disse lar seg ikke «tenkes bort». Sykdomsbelastningen strekker seg langt utover smerteopplevelsen alene.
Når pasientperspektiver fra alvorlige og komplekse smertetilstander i liten grad gjenspeiles i formidlingen, bidrar det til et skjevt bilde av både muligheter og begrensninger.
Når slike smertelidelser trekkes inn i diskusjonen om PRT slik det ble gjort i VGTV-produksjonen, oppstår en alvorlig risiko: Pasienter gis inntrykk av at også deres lidelse kan skyldes en «feiltolkning» i hjernen som kan reverseres gjennom kognitive eller oppmerksomhetsbaserte strategier.
Dette er ikke bare faglig omdiskutert — det kan være direkte skadelig dersom forventningene ikke innfris.
Når effekten uteblir, kan ansvaret flyttes fra sykdommens alvor og behandlingens begrensninger til pasientens innstilling, motivasjon eller vilje til å bli frisk. Pasienten blir da selv ansvarliggjort for en potensiell kurering, eller mangel på en.
Pasientorganisasjonen CRPS-fellesskap har forsøkt å nyansere debatten og advart mot ukritisk entusiasme når helsepersonell omtaler smertefrihet som mulig behandlingsutfall. Slike påstander må bygge på empiri.
Når pasientperspektiver fra alvorlige og komplekse smertetilstander i liten grad gjenspeiles i formidlingen, bidrar det til et skjevt bilde av både muligheter og begrensninger.
Annonse
Medieskapt hype
Videre er det grunn til å stille spørsmål ved implementeringen av behandlingen. Nye behandlingsmetoder bør innføres med varsomhet og på bakgrunn av solid, konsensusbasert dokumentasjon.
I dette tilfellet synes utviklingen i større grad å være drevet av medieskapt hype, oppmerksomhet og oppkonstruert etterspørsel med utgangspunkt i et realityprogram, snarere enn av solid dokumentasjon.
Dette reiser et mer overordnet spørsmål om helsepersonells handlingsrom for å promotere behandlingsmetoder uten faglig evidens.
Hype er ufarlig når det gjelder en TV-serie, men i behandlingssammenheng påvirker det pasienters og pårørendes forventninger. Og som vi og våre medpasienter opplever i praksis, påvirker det også prioriteringer og behandlingstilbud.
Dette reiser et mer overordnet spørsmål om helsepersonells handlingsrom for å promotere behandlingsmetoder uten faglig evidens. Hva skjer når behandlinger formidles bredt med implisitte løfter om smertefrihet og friskmelding?
Ikke én diagnose
Vi vet allerede at kroniske smertepasienter lever med betydelig stigma. Når behandlingstilnærminger presenteres på en måte som kan tolkes som at smerten primært er et resultat av feilaktige tanker, risikerer man å forsterke dette stigmaet ytterligere.
Kronisk smerte er ikke én diagnose. Det finnes et stort spenn i årsaker, alvorlighetsgrad og sykdomsmekanismer, fra smerter etter store ulykker og skader til komplekse smertetilstander som CRPS, og til smerter uten klare funn eller kjent årsak.
Annonse
Når behandlingsformer løftes frem gjennom forenklede fortellinger, og presenteres i grenselandet mellom forskning og formidling, påvirker det hvordan både pasienter og helsepersonell forstår effekt og forventninger.
Over tid kan dette bidra til å svekke tilliten til helsetjenesten.
Dette forsterkes ytterligere når budskapet spres bredt i medier, i podkaster, i showet Friske tanker og til og med via offisielle kanaler som Helsenorge, uten tilsvarende tydelighet om begrensninger, usikkerhet og målgruppe.
Særlig problematisk blir det når pasientgrupper er nøye selektert for å oppnå effekt, mens resultatene i etterkant kan tolkes som generaliserbare på tvers av diagnoser og kompleksitet. Da beveger man seg bort fra grunnleggende vitenskapelige prinsipper om representativitet og overførbarhet.
Over tid kan dette bidra til å svekke tilliten til helsetjenesten. Ikke fordi pasienter er imot nye tilnærminger, men fordi de kjenner konsekvensene når håp formidles som sikkerhet, og når kompleksitet reduseres til enkle forklaringer og løsninger.
