Kan vi få mega-skogbranner i Norge også? Ja, kanskje

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Også denne sommeren har store skogbranner i Sør-Europa preget nyhetsbildet. Men selv om brannene i Spania og Frankrike har dominert i norske medier – kanskje fordi de er store nordiske reisemål - er Portugal det landet i Europa som er mest utsatt for ødeleggende skogbranner.

Portugal har en brannfrekvens som er 4 til 5 ganger høyere per kvadratkilometer enn Spania, og over 15 til 20 ganger høyere enn Frankrike. Hva kan årsaken til denne store forskjellen være, og kan vi lære noe av dette i Norge, når det gjelder naturkriser som skogbrann?

To forklaringer på mega-skogbranner

Siden 1990 har EUs skogbrannovervåking registrert hver eneste skogbrann i Europa. Når vi ser på utviklingen over en 35-årsperiode, avdekker tallene et resultat som overrasker mange:

Totalt brenner det faktisk i snitt mindre areal per år i dag enn på 1990-tallet. Effektiviseringen av brannvesen, helikopterberedskap og satellittovervåking fra 1990-tallet og utover har ført til at de aller fleste småbranner slokkes svært raskt.

Klimaendringene er imidlertid i ferd med å ta igjen gevinsten av et stadig mer effektivt brannvesen. Dette viser seg ved at brannene som unngår en umiddelbar slukking, har blitt betydelig mer ekstreme og dermed ødeleggende.

Brannforskere trekker fram to forklaringer på økningen i mega-skogbranner:

• En drastisk nedgang i tradisjonell småskala landbruk som gjør at gamle beiteområder, terrasserte olivenlunder, og mandelhager har blitt erstattet av tett, brennbart Middelhavskratt

• Overgang fra naturlig flerbestand skog til monokulturer.

Klimaendringene kommer på toppen av disse endringene og gjør brannene både hyppigere og mer ekstreme.

Dette er bildet i Spania og Frankrike.

En annen situasjon i Portugal

Portugal er det eneste av de tre landene hvor det samlede brente arealet, ikke bare antallet mega-skogbranner, har hatt økt i tiårene etter 1990. Økningen så langt har kulminert i katastrofeåret 2017 da over 500 000 hektar brant på én sesong.

En viktig forklaring er innføring av treslaget Eukalyptus globulus fra Australia, med en årlig tilvekst 3-10 ganger større enn naturlig forekomne treslag. Eukalyptus er det botanikerne kaller en brannelskende art.

Gjennom titusenvis av år har treet har utviklet egenskaper som gjør at det ikke bare tåler brann, men aktivt fremmer brann for å utkonkurrere andre arter. Bladene og kvaen til eukalyptus inneholder i motsetning til stedegne løvtrær eteriske oljer, som gjør at trærne nærmest fungerer som de hvite tennposene du bruker for å få fyr på bålet.

Siden 1990 har omfanget av eukalyptusskog økt med over 50 prosent, og utgjør i dag en fjerdedel av det totale skogarealet. Analyser viser at eukalyptus har brannutsatthet som er 3 til 5 ganger høyere enn for stedegne løvtrær.

Siden katastrofe-året i 2017 har portugisiske myndigheter vedtatt et mål om å fryse og helst redusere samlet eukalyptusareal og erstatte dette med stedegen løvskog som korkeik og kastanje.

Dessverre viser satellittdata at ulovlig planting og ukontrollert gjenvekst i nedbrente områder gjør det krevende å nå et slikt mål.

Kan noe tilsvarende skje i Norge?

Ja, kanskje. Ikke med eukalyptus - industriell plantasjedrift av de brennbare eukalyptusartene lar seg ikke gjøre i Norge, selv ikke med en kraftig klimaendring. Men en norsk versjon av det sammensatte eukalyptus-problemet kan oppstå på Vestlandet.

Siden andre verdenskrig har statlig politikk fremmet en omfattende tilplanting av gran på Vestlandet, som ikke vokser naturlig i disse områdene. Plantingen ble gjort ut fra datidens teknologiske forutsetninger, som fortsatt baserte seg på manuell hogst med motorsag og lett maskinelt utstyr til å hente ut tømmeret.

Det forklarer det store omfanget av planting også i svært bratt terreng; områder som i dag ikke er økonomisk drivverdig på grunn av dagens krav til lønnsomhet som medfører bruk av store hogstmaskiner med behov for omfattende skogsveibygging.

Selv om endringer i landbruket ikke har vært så drastisk i Norge og på Vestlandet som i Frankrike, Spania, og Portugal, ser vi noen av de samme tendensene også her til lands. Gårdsbruk legges ned, kulturlandskapet gror igjen, og de mest brattlendte og utilgjengelige områdene tilplantet med gran blir overlatt til seg selv og en form for naturlig forfall.

Døde, tørre trær

Munnhellet «varmere, våtere, og villere» gjør at vi lett glemmer at klimaendringer i Norge i deler av året faktisk også kan bety «tørrere». På Vestlandet ser vi allerede tendenser til økt forekomst av forsommertørke, som i kombinasjon med mindre snø om vinteren, kan bidra til at deler av den plantede granbestanden kollapser.

Når tørken rammer gran som står i tynne jordlag, svekkes trærne. Tretoppene visner og dør, og trærne blir raskt et lett offer for barkbilleangrep. Når de mest brattlendte og utilgjengelige områdene overlates til seg selv og trærne dør på rot, kan vestlandsliene utvikle seg til depoter av stående, knusktørt brensel.

Kombinasjonen av at deler av den planta granskogen på Vestlandet faller ut av produksjon og i tillegg blir utsatt for konsekvensene av klimaendringer kan bli en økning i risiko knyttet til skogbrann.

Situasjonen bygger på de samme typene samspill mellom klimaendringer og endret arealbruk som det vi nå ser utspille seg i Sør-Europa, selv om de konkrete mekanismene er forskjellige.

I Portugal øker brannfaren fordi trærne brenner lettere. På Vestlandet kan den øke fordi trærne dør. I begge tilfellene spiller klimaendringer en viktig rolle, men bak ligger en like viktig samfunnsendring i form av det å innføre monokulturer av nye treslag.

Stans granplanting på Vestlandet

Rapporten Utredning om klimatilpasning av natur i Norge, laget for regjeringens ekspertutvalg for klimatilpasning, behandler nettopp denne typen samspill. Den tar til orde for å bruke føre-var-prinsippet om å utvise særlig stor aktsomhet i de tilfeller der mulige negative konsekvenser for natur og usikkerheten er særlig stor.

Rapporten bruker granplanting på Vestlandet som eksempel, og argumenter for en stans i videre planting av gran inntil vi har fått mer kunnskap om mulige samspillseffekter mellom pågående samfunns- og klimaendringer når det gjelder sannsynligheten for, og konsekvenser av, flere mega-skogbranner på Vestlandet.

Portugal viser hvor vanskelig det er å rydde opp når feil treslag først har fått dominere. På Vestlandet har vi fortsatt muligheten til å handle før problemene vokser seg store.

Nytt fra forskersonen:

Lav tillit til KI koster Norge dyrt

Vi vet lite om hvordan klima­endringer påvirker sosial ulikhet i Norge