Når «islamisme» forklarer alt, forklarer det ingenting

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Etter angrepet mot Pride-markeringen i Berlin har begrepet «islamisme» blitt brukt som forklaring på gjerningsmannens ideologi. Tysklands innenriksminister omtalte det som et islamistisk terrorangrep.

Samtidig har tysk forskning pekt på at skillet mellom «islamisme» og «islam» brukes som et statlig kontrollverktøy som bidrar til å mistenkeliggjøre alle muslimer.

Akseptabel religiøsitet

I Norge har Øyvind Strømmen og Qasim Ali pekt på uklarhetene ved begrepet og etterlyst større presisjon. Det er en viktig innvending. I møte med voldelig ekstremisme er presisjon en forutsetning for at forebyggingen av radikalisering skal lykkes.

I moderne språkbruk er skillet mellom «muslim» og «islamist» tvetydig.

«Dagbladet mener at staten skal bekjempe islamisme, men ikke kollektivt straffe islam», står det i Dagbladets lederartikkel. Men begrepene blir ikke definert.

Professor Schirin Amir-Moazami (2026) ved Freie Universität Berlin skriver at politikken rundt skillet mellom «islam» og «islamisme» ikke bare handler om kunnskapsforståelse, men også fungerer som et kontrollverktøy som lar staten definere hva som er «akseptabel religiøsitet».

Hun viser til at tyske statsfinansierte rapporter knytter synlig gruppebønn på skolen, elevers fravær på seksualundervisning, og til og med gutters motvilje mot å dusje nakne sammen og deres ønske om å beholde undertøyet på, til islamismeprevensjon og radikalisering. Hun viser også til myndighetsrapporter som knytter propalestinske studentbevegelser, med liten eller ingen forbindelse til islam, til kategorien «islamisme».

Begrepet «islamisme» har altså blitt utvidet så mye i Tyskland at det rommer både alt og ingenting.

Uklare grenser

I Norge har det vært mer vanlig å prøve å opprettholde et skille mellom islam som religion og islamisme som en politisk ideologi. Også her går grensene over i hverandre, og spørsmål om politisk deltagelse, muslimske partier og voldelige grupperinger, forblir uklare.

Pål Veiden, førsteamanuensis i samfunnsvitenskap ved OsloMet, brukte nylig begrepene «radikal islam», «islamisme» og «politisk islam» om hverandre. Han definerte islamisme som «den tanke og praksis som står for at islam skal være fundamentet for samfunnet». Han brukte begrepet om både voldelige og ikke-voldelige aktører.

Et ønske om at «islam skal være fundamentet for samfunnet» er vagt, og kan tolkes av muslimer på ulike måter i ulike kontekster.

Med en så vid definisjon blir det uklart hva som egentlig skiller en islamist fra en muslim som mener at religionen har en samfunnsmessig rolle.

Mistenkeliggjør alle muslimer

Blir imamer som oppfordrer til å stemme ved neste stortingsvalg, og baserer det på Koranen og islamske prinsipper, av den grunn islamister? Dersom demokratisk deltagelse begrunnet i islamsk etikk også er islamisme, blir skillet mellom muslim og islamist vanskelig å opprettholde.

I alle de fire sunnimuslimske lovskolene (ḥanafī, mālikī, shāfiʿī og ḥanbalī) som majoriteten av muslimer har en tilknytning til, finnes omfattende drøftelser av styresmakt, domstoler og offentlig orden. Er de da islamistiske lovskoler eller bare islamske lovskoler?

Og betyr dette at en muslim eller en moské som har tilknytning til en lovskole, er islamistisk? Og hva med en muslim som støtter et muslimsk parti i hjemlandet? Er han også islamist?

Når den samme betegnelsen i dagens Europa kan brukes om propalestinsk aktivisme, islamsk konservatisme, demokratisk deltagelse, muslimske politiske partier og voldelig ekstremisme, beskriver betegnelsen svært lite. Den bidrar også til å mistenkeliggjøre muslimer kollektivt.

Historisk tvetydig begrep

Michel Foucault (1982) påpekte at makt også virker ved å kategorisere mennesker og binde dem til identiteter som påføres utenfra. Slike kategorier kan forme hvilke forestillinger om mennesker som blir oppfattet som sanne. Det er ikke vanskelig å se at dette er blitt tilfellet med kategorien «islamist».

Den historiske bruken av begrepet er mindre tvetydig.

I klassisk arabisk litteratur ble den arabiske formen islāmiyyūn brukt bredt om muslimer. Teologen al-Ashʿarīs (d. 935/936) verk Maqālāt al-islāmiyyīn («Islamistenes standpunkter») omhandler læresetningene til ulike muslimske grupper.

Også i europeiske språk ble islamisme brukt som en betegnelse på islam. I den franske orientalisten Ernest Renans (1883) sitt foredrag L’Islamisme et la science ble «islamisme» og «islam» brukt om hverandre.

Presisjon er viktig

Fordi begrepet i dag er uklart, brukes som et statlig kontrollverktøy og bidrar til å mistenkeliggjøre alle muslimer, slik professor Schirin Amir-Moazami påpeker, er det bedre å etterlyse presisjon.

Å etterlyse presisjon er ikke å frikoble voldelig ekstremisme fra religion. Ved tvetydig begrepsbruk rettes oppmerksomheten mot en stor og sammensatt gruppe i stedet for mot personene, nettverkene og ideene som faktisk utgjør en fare.

Skal ekstremismen bekjempes effektivt, må den navngis presist.

Nytt fra forskersonen:

Ingen grunn til å tro at trans­personer vil være skeptiske til etisk og forsvarlig forskning

Kan vi få mega-skogbranner i Norge også? Ja, kanskje