Korrupsjonens sosiale drivkraft kjenner ingen grenser
DEBATT: Ikke engang i Russland står gjestfriheten så sterkt at man spanderer prostituerte og storslagne jaktturer uten å forvente noe tilbake. Derimot er korrupsjonen i Russland systemisk. Man vet hvordan maktpersoner skal vartes opp for å vinne deres gunst. Da er det noen viktige grenser som skal viskes ut.
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Som forsker med en doktorgrad på korrupsjon i Russland, har jeg fulgt mediedekningen av rettssaken mot Anders Besseberg med stor interesse.
I påvente av domsavsigelse, kan det være nyttig med noen refleksjoner rundt hva som er selve kjernen i korrupsjon, nemlig den sosiale dimensjonen.
Korrupsjonens sosiale spill
Det som synes å kjennetegne Bessebergs opptreden i retten, er mangel på selvinnsikt. Han bestrider ikke flere av tiltalepunktene, slik som dyre klokker og påspanderte jaktturer, men benekter samtidig at det dreier seg om korrupsjon.
Gjennom mine egne studier har jeg imidlertid påvist at drivkraften i korrupsjon er sosiale mekanismer som må forstås for at alle brikkene skal falle på plass.
Selve forutsetningen for korrupsjon er at man går gjennom en slags tilvenning på det sosiale planet, som gjør at man i det lange løp blir «fartsblind» og ikke oppfatter seg selv som korrupt.
Grensen mellom rett og galt blir uklar.
At Besseberg har sittet ved makten i IBU i 25 år vekker assosiasjoner til diktatoriske regimer heller enn demokratiske systemer.
Verdensmestre i korrupsjonens komplekse sosiale spill finner man i Russland. Det er et land der korrupsjonen er systemisk. Det vil si at den er en viktig bestanddel av selve styresettet.
Man vet hvordan maktpersoner skal vartes opp over tid for å innynde seg hos dem og vinne deres gunst. I noen tilfeller uten at hovedpersonen selv er klar over det.
En president som en nyttig venn
Det som skiller korrupt utveksling fra en økonomisk transaksjon, er nettopp det sosiale aspektet.
Ved å skape en sosial relasjon gjennom oppmerksomhet og gaver, gjør man maktpersonen sosialt forpliktet til å være tilgjengelig når og hvis det oppstår et behov for gjengjeldelse.
Det kan for eksempel være en viss tjeneste som vedkommende kan yte i kraft av sin posisjon, eller noe han kan se gjennom fingrene på.
Tidshorisonten for gjengjeldelse kan gjerne være lang. Den som korrumperes holdes i en takknemlighetsgjeld ved fortsatt oppvartning. Det er for å sikre at han er med på laget når det skulle være nødvendig.
Samtidig skapes en illusjon av vennskap: den korrumperte begynner å tro at han mottar gaver fordi han er en god venn, ikke fordi han besitter en viktig posisjon.
Grensen mellom det private og det offentlige viskes ut. Smiger fungerer også som et nyttig instrument for å få den korrumperte til å tro at han er berettiget til å motta luksusgaver.
Jeg mener dette vises med all tydelighet når Besseberg selv sier at han «var fornøyd med seg selv», og syntes at han fortjente en klokke til 200.000 kroner, som han fikk i gave av en russisk maktperson (Kusjtsjenko).
Det er symptomatisk at da en annen russer (Tikhonov) forsøkte å bestikke Besseberg med en klokke, oppfattet han det som nettopp en bestikkelse.
Hvorfor? Jo, fordi det i dette tilfellet ikke fantes noen god sosial relasjon mellom dem.
Råtne institusjoner, ikke nasjonalkultur
Også grensen mellom kultur og uetisk oppførsel blir uskarp, i det den russiske gjestfriheten blir trukket frem i retten som en forklaring på den generøse oppvartningen.
Men heller ikke i Russland står gjestfriheten så sterkt at man spanderer prostituerte (NRK) på innflytelsesrike gjester fra utlandet uten å forvente noe tilbake.
Samtidig mener Besseberg tilsynelatende at det ikke var han i rollen som president i IBU, men privatpersonen «Anders Besseberg fra Vestfossen», som fikk påspandert de storslagne jaktturene i Europa, arrangert av hans jaktkamerat Schmid.
Disse ble dog ikke betalt av Schmid personlig, som man skulle forvente av en god venn, men av hans markedsføringsselskap Infront.
Korrupsjon er grenseløs og handler ikke om nasjonalkultur, men om råtne institusjoner uavhengig av geografisk lokasjon. At Besseberg har sittet ved makten i IBU i 25 år vekker assosiasjoner til diktatoriske regimer heller enn demokratiske systemer.
Å kunne forholde seg til én person som gradvis og ubemerket kan korrumperes og manipuleres gjennom så mange år, for å sikre ønskede utfall i beslutningsprosesser, er en drømmesituasjon for dem som mestrer slike metoder.
Om aktoratets bevisførsel holder for å få Besseberg dømt for korrupsjon, vil vi først få vite når dommen foreligger. Men det er ikke vanskelig å kjenne igjen mønstrene som har trådt frem i retten.
