Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Historien om FIFA og presidenten Sepp Blatter er et kjent eksempel. Blatter gikk fra rollen som FIFAs generalsekretær til FIFA-president og styrte forbundet fra 1998 til 2015, da han sammen med en rekke andre toppledere ble kastet ut med anklager om korrupsjon og maktmisbruk.

Et annet profilert eksempel er senegaleseren Lamine Diack, tidligere leder av det internasjonale fri-idrettsforbundet (IAAF) og medlem av den Internasjonale Olympiske Komité (IOC). Diack ble anklaget for å ha tatt imot bestikkelser ved tildeling av flere OL og dømt sammen med en rekke medarbeidere, inklusive sønnen, for å ha dekket over russiske dopingsaker.

Korrupsjonens årsaker

Korrupt lederskap kan ha store konsekvenser for både idrett og samfunn, spesielt når det handler om store arrangement. Rio de Janeiro ble tildelt et kostnadskrevende OL i 2016 på tross av at byen var ranket lavest i IOC’s evaluering av aktuelle søkerbyer. Det er sterke indikasjoner på at Qatar fikk 2022-VM i fotball ved hjelp av korrupsjon. 

Beslutningen har endret det fotballpolitiske landskapet og ført til økte spenninger. Innad i «fotballfamilien» var flere nasjonale fotballforbund, blant annet de nordiske, svært kritiske til beslutningen. Og spesielt europeiske fotballsupportere ble om mulig enda mer kritiske til FIFA og truet med boikott av mesterskapet.

Organisasjonen Play the Game som nylig arrangerte en konferanse i Trondheim, har i en årrekke kartlagt status når det gjelder (mangel på) godt lederskap i internasjonal idrett. Det er særlig tre forhold som gjør idretten sårbar:

For det første: Det handler om store penger i et uoversiktlig landskap med interesser av mange slag. For idrettsorganisasjonene er mesterskapene den største inntektskilden. Viktigst er salget av medie- og sponsorrettigheter. For arrangørene handler det om oppmerksomhet og positiv omtale. Her finnes mange motiv fra positiv patriotisme til sær nasjonalisme og ønsket om å bedre et frynset omdømme: sportsvasking.

For den nasjonale og lokale idretten handler det om anlegg og infrastruktur som i stor grad finansieres av skattebetalerne i vertsnasjonene. Her ligger det også gevinster for lokale entreprenører og forretningsinteresser. Og arrangementer som OL og VM i fotball kan gi offentlig oppgradering av generell infrastruktur. Store arrangementer gir arrangørstedene en mulighet til å «snike i køen» av offentlige tildelinger.

Hverken korrupsjon eller et uoversiktlig landskap av interesser er uvanlig i internasjonal business. Idretten er imidlertid ekstra sårbar på grunn av et annet forhold: Idrettslederne opererer i et felt uten tydelig innsyn, der beslutninger og prioriteringer kan gå under den juridiske radaren. De fleste internasjonale forbund har sine hovedkontor i land som tillater høy grad av konfidensialitet, som Sveits. Store arrangement er spredt over hele verden, stadig nye aktører blir involvert, ansvar for kontroll og innsyn fragmenteres, og lederne har tradisjonelt operert relativt uforstyrret.

Det tredje forholdet er at internasjonale idrettsorganisasjoner gjerne er bygd opp med nasjonale forbund som likestilte medlemmer. Sett utenfra er modellen forbilledlig demokratisk. I avgjørende saker, for eksempel i presidentvalg, har hvert medlem en stemme.

Ta FIFA som eksempel. Brunei, Andorra eller den afrikanske øystaten São Tomé og Príncipe har samme stemmekraft som England eller Tyskland. En president og et styre som ønsker å sitte med makten, må sikre flertall. Og flertallet kan sikres med å love støtte og andre goder til små medlemsland som ellers spiller en marginal rolle i idrettens utvikling.

Vi ser også hvordan idrettsledere inviterer inaktive land til å bli medlemmer. Slik praksis har blant annet blitt anvendt av det internasjonale håndballforbundet (IHF) og det internasjonale sjakkforbundet (FIDE).

For all del: Det finnes en ideell grunn som legitimerer øvelsen. Lederne ønsker å utbre idretten. Men et annet motiv kan være muligheten for makt og kontroll.

En kur mot korrupsjon?

Satt på spissen inviterer strukturelle forhold til korrupsjon på mange nivå. Hva kan gjøres? Finnes en effektiv kur?

For det første må organisasjonene bli transparente og gi innsyn i alle viktige prioriteringer og pengestrømmer, ikke minst når det gjelder tildeling og gjennomføring av store mesterskap. For det andre bør organisasjonene ha en kritisk gjennomgang av sine beslutningsprosesser for å bli mindre sårbare for stemmemanipulasjon.

Kan internasjonal idrett leve opp til slike krav? Organisasjonene har neppe noe valg. Som blant annet diskusjonen av Qatar-VM viser, har allmennheten et sterkere søkelys på ledelse og tydeligere forventninger til redelighet og orden enn før. Og skiskytingssaken viser hvordan tidligere tiders praksis kan være uakseptabel i dag. IBU tåler neppe en slik sak til.

Organisasjoner som IOC og FIFA jobber med saken. World Athletics og IBU har etablert uavhengige integritetsenhenter som overvåker organisasjonen. Det gjenstår å se om utviklingen går raskt nok. Internasjonal idrettsledelse er en risikosport. Dyktige ledere kan legge til rette for en bærekraftig toppidrett og store idrettsøyeblikk, men slurv og grådighet vil gi dype fall.

Delta i forskning.nos kronikkonkurranse!

les også

Kvifor ser vi så mange kristne symbol rundt oss i Noreg?