Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fiskebåter blir i dag bygget med lite fleksibilitet. Skipet og utstyret om bord blir levert som en spesialtilpasset løsning som er vanskelig å tilpasse til ulike fiskerier. Dermed er det ofte krevende å fiske både hvitfisk (som torsk, hyse, sei) og reker på samme fartøy, noe som er en vanlig driftsmodell i norsk fiskeri.

Samtidig er fiskerinæringen er preget av usikkerhet. Kvoter endres, reguleringer diskuteres, og rammevilkårene for næringen formes av et komplekst samspill mellom politikk, økonomi og markedstrender.

Likevel forventes det at båtene som opererer i dette landskapet skal være både effektive, lønnsomme og bærekraftige. I møtet mellom slike forventninger og overnevnte usikkerheter er det et behov for å tenke nytt om hvordan vi kan designe skipene.

Utfordringer med å designe fiskebåter

Å designe og bygge en fiskebåt tar flere år, og skipene er ment å være i drift i minst ti år før de eventuelt selges videre. For å ta gode valg må man forsøke å spå hvordan fiskeri, marked og teknologi vil se ut 15 år frem i tid.

Det sier seg selv at dette er en krevende, om ikke en nesten umulig oppgave.

Ett konkret eksempel er havgående trålere, som har integrerte fiskefabrikker og prosesserer fangsten om bord. Det innebærer at fisken sløyes, bearbeides og fryses om bord til et stabilt råstoff eller, i noen tilfeller, et ferdig produkt.

Fabrikken på fartøyet bygges som en spesialtilpasset løsning til hvert enkelt skip, med begrensede muligheter for tilpasning til ulike fiskerier og driftsformer. Dette gir lite fleksibilitet, og mye utstyr kan bli stående ubrukt dersom forutsetningene for driften endres.

Fiskerinæringen er samtidig en tradisjonell sektor med relativt lave driftsmarginer, noe som begrenser både investeringsmulighet og -vilje.

Modulært design kan være en løsning

En løsning kan være å bygge båtene etter såkalt modulært design. Modulært design innebærer å dele opp systemet i flere små deler, som kalles moduler. Hver modul kan så jobbe sammen med de andre gjennom tydelige, definiterte grensesnitt.

Ved å designe skip etter dette prinsippet blir det mulig å standardisere skipsbyggningen. Altså, at alle deler av skipet kan designes ferdig som standard «blokker», og settes sammen til å forme skipet.

Modulært tilpasningsdyktig design er betegnelsen som brukes når modulene i tillegg kan byttes ut under drift. Dette gir flere fordeler sammenlignet med konvensjonelt design:

• Fleksibelt oppdragsvalg: fartøyet kan tilpasses ulike fiskerier og oppdrag
• Oppgraderinger og vedlikehold kan utføres på land ved bytte av moduler
• Investeringer kan fordeles over tid ved å skille plattform og moduler
• Mulighet for nye forretningsmodeller, som leasing av moduler

Erfaringer fra andre skipstyper

Modulær tilpasningsdyktig design er ikke nytt; allerede på 1970-tallet testet den amerikanske marinen slike løsninger for å håndtere usikkerhet. Ett eksempel er marinens Littoral Combat Ship, som skulle være en «sveitsisk lommekniv» med utskiftbare moduler.

Erfaringene viser imidlertid at hastverk og kompleksitet kan føre til tekniske feil og at mannskapet ikke alltid har kompetanse til vedlikehold av modulære systemer.

Lærdommer fra marinens forsøk er tydelig og kan oppsummeres i tre trinn:

1. Del opp skipet i funksjonelle soner. Det vil si: Bestem hvilken del som skal gjøre hva
2. Definer moduler og grensesnitt basert på nødvendig funksjon; bestem hvilke moduler som kan skiftes ut og hvilke som er fast installert
3. Sett alt sammen - og test i liten skala før fullskala implementering

Denne måten å tenke om skipsdesign er imidlertid ikke standard. Det kan derfor oppstå uenighet mellom eiere og designere om hvorvidt det bør innføres, noe som også kan sees på som en naturlig del av innovasjon og nytenkning.

Hva bør moduleres og hvordan skal det se ut?

Valg av modulære løsninger må baseres på en vurdering av forventede gevinster mot kostnader. For trålerne peker fabrikken seg ut som det systemet med størst potensial. Muligheten til å bytte prosesseringsutstyr gir rask tilpasning til ulike arter, produkter og markeder. Fabrikken kan dessuten oppgraderes på land, mens skipet fortsetter driften.

Samtidig gir modularisering utfordringer. Modulene må kunne byttes raskt og sikkert, uten lange opphold. Dette krever løsninger for transport inn og ut av skipet, og standardiserte grensesnitt for strøm, olje, luft og vann. 

Logistikk og forretningsmodell må også vurderes; hvor skal modulene lagres, og hvem tar risiko?

Et første steg, ikke en ferdig løsning

Ideen om den fleksibele tråleren er fortsatt bare et konsept. Det vil ta tid før slike løsninger kan testes i større skala. Likevel er det avgjørende å stille spørsmålene, utforske mulighetene og lære av både egne og andres erfaringer.

Ved å tenke nytt om design av fiskefartøy kan vi bidra til å gjøre næringen mer robust og fleksibel for fremtiden.

Deler av innholdet  i teksten er tidligere presentert på konferansen «Practical Design of Ships and Other Floating Structures» (PRADS) i USA høsten 2025. Denne teksten er en populærvitenskapelig fremstilling av arbeidet som ble presentert der.

Nytt fra forskersonen:

Det er krigstid. Hva skal Norge med fredsforskning nå?

Tungtvannsaksjonene formet Norges kollektive selvbilde