Klar for å realisere nyttårsforsettene? Hva er du i så fall villig til å gjøre mindre av, spør kronikkforfatteren.
Klar for å realisere nyttårsforsettene? Hva er du i så fall villig til å gjøre mindre av, spør kronikkforfatteren.

Hvorfor mislykkes vi med nyttårsforsettene?

DEBATT: På begynnelsen av et nytt år starter mange av oss med frisk giv mot nye mål. Forskning på problemløsing kan forklare hvorfor det ofte ikke går helt som planlagt.

Nyttårsforsetter handler om hva man skal gjøre mer av i fremtiden: trene mer, spise sunnere, bli en bedre venn, bli mer produktiv på jobben, eller engasjere seg for et bedre samfunn. 

Den nye treningsrutinen var visst ikke så enkel å få på plass likevel. Hvorfor er det slik?

Hallgeir Sjåstad, professor i psykologi og ledelse, NHH

En viktig forklaring på hvorfor flertallet vil mislykkes med sitt endringsprosjekt, er at vi glemmer at selv gode formål tar tid, og at tiden er begrenset for oss alle.

Noen lykkes, de fleste ikke

Den 1. januar hvert år har millioner av mennesker det til felles at de setter seg personlige mål for hva de ønsker å forbedre i det nye året. Noen vil lykkes, kanskje takket være «frisk start»-effekten: Når vi på begynnelsen av en ny tidsperiode tenker at vi begynner med blanke ark, ja, da øker sjansene for at vi faktisk vil nå den nye målsettinger vår.

Men om du spør folk 6 uker senere, den 15. februar, så er det fortsatt slik at et flertall vil måtte innrømme at det ikke gikk helt etter planen. Den nye treningsrutinen var visst ikke så enkel å få på plass likevel. Hvorfor er det slik?

Når gode løsninger krever at man trekker fra

I psykologifaget blir gapet mellom intensjoner og atferd typisk forklart som et resultat av selvkontrollens begrensninger, inkonsistente tidspreferanser, og gamle vaners makt: 

Hjernen velger minste motstands vei, og det som krever minst innsats i dag er å fortsette som før. Som en enkel grunnlagsmodell, finnes det god støtte for denne type faktorer.

Nyere forskning kan bidra med en ny og vel så interessant tilleggsforklaring: Mange av oss har en sterk preferanse for å løse problemer ved å legge til ny informasjon, nye målsettinger, og nye strategier. Det kritiske poenget her, er at vi ofte er blind for løsninger som krever at vi trekker fra noe som allerede er der. 

I en serie eksperimenter på idéutvikling og praktisk problemløsning, ledet av Gabrielle Adams med kolleger, har det nemlig vist seg at deltagerne helst ville løse ulike problemer ved å legge til nye komponenter, selv når den strategien som objektivt sett ville gitt best resultat var å fjerne noe som var der fra før. 

Mer presist kan man si at flertallet foretrekker å legge til endringer heller enn å endre ved å trekke fra noe når de skal løse et problem. Det gjelder selv i situasjoner der det å gjøre mindre av noe er det som skal til for å oppnå best resultat på lang sikt.

Dette fenomenet er sannsynligvis gjenkjennelig også for deg som leser dette. Det er for eksempel ingen mangel på gode forslag til hva som bør «inn i skolen», men det blir brått stille idet man spør hva som skal ut. Kanskje har man ikke engang oversikt over hva som allerede er der, før man kommer med skråsikre forslag til hva som bør legges til på toppen? 

I politikken tar reaksjoner på det årlige statsbudsjettet gjerne samme form: Det er lett å være «for» hva som bør inn av gode formål, men vanskeligere å være like oppfinnsom til hva som bør ut. 

Alle som noen gang har vært med på et strategiseminar eller årsmøte på arbeidsplassen, har kanskje en lignende erfaring med at listen er lang for hva man skal gjøre mer av og bli bedre på, men at det sjeldent blir diskutert hva man skal gjøre mindre av for å rydde plass til alle de nye tiltakene.

Slik er det med mange ting i livet, inkludert hvordan vi tenker om vår egen fremtid på begynnelsen av et nytt år. Nettopp derfor, har de mest ambisiøse målsettingene våre en tendens til å havne i skrivebordsskuffen så snart hverdagens krav og forventninger vender tilbake – totalen blir for stor, og man glemmer å stille spørsmål ved alle de gamle vanene og gjøremålene man tar med seg i bagasjen fra fjoråret.

 

Begrensingens kunst

I januar hvert år, er det mange som lover bot og bedring om du følger akkurat deres oppskrift for hvordan du skal få gjort mer av det meste i det nye året – typisk ved å bli mer effektiv, mer strukturert, og mer disiplinert. Joda, de fleste av oss kan utvilsomt bli litt bedre på disse tingene, hvis det er det man virkelig vil. Men når blir man effektiv nok?

Problemet er at mange av disse rådene overser et helt grunnleggende premiss som ingen av oss kan unnslippe: Tiden vår her på jorden er en sterkt begrenset ressurs, det finnes kun 7 dager i en uke, og gode formål krever ikke mindre tid enn alle de andre tingene vi har i kalenderen vår fra før. 

Om det egentlige problemet er at listen av ukens gjøremål vokser seg stadig lengre, hjelper det lite om vi klarer å gjøre hver enkelt ting litt raskere. Da er det kanskje retningen vi beveger oss i, heller enn hastigheten, som er problemet. Helt konkret, er det verdt å spørre seg selv om hvor mange av punktene på ukens «to do»-liste som faktisk reflekterer de verdiene og målsettingene som betyr mest for en.

Vi får aldri full kontroll

I den selvhjelps-kritiske selvhjelpsboken «Four thousand weeks: Time management for mortals», skriver Oliver Burkeman overraskende godt og ettertenksomt om disse dilemmaene. Han starter med å erklære at jakten på sinnsro og det gode liv gjennom stadig høyere effektivitet, der herligheten skal materialisere seg den dagen man endelig får full kontroll og kommer i mål med alt, aldri vil inntreffe. Aldri. 

Derfor er det innholdet i hva man gjør som har størst betydning, ikke hvor raskt man klarer å få unna hvert enkelt punkt på listen. Det viktigste og vanskeligste for de fleste av oss, er å forsone seg med egne begrensninger og livets endelighet, og med det som utgangspunkt gjøre våre veivalg med omhu. 

For Burkeman blir en kultur som hyller travelhet og aversjonen mot å prioritere noe ned et symptom på at vi helst vil leve som om vi er uten begrensninger, som om vår tid på jorden ikke har en sluttdato. Og han har jo rett i det, at om livet virkelig var evig, så kunne vi sagt ja til alt – enten før eller senere. Men det kan vi altså ikke. 

Om vi ikke klarer å erkjenne disse begrensningene, og at det alltid vil være ting vi ikke får gjort og forventninger vi ikke klarer å leve opp til, blir det vanskelig å prioritere retning og fordypning over hastighet og effektivitet. Dette er velkjente tema for alle med interesse for humanistiske og eksistensielle perspektiver i psykologi og filosofi, men Burkeman bidrar med en forfriskende kontekstualisering sett med dagens blikk, som frafallen optimaliseringsfantast på 2020-tallet.

Personlig skal jeg innrømme, selv om jeg er enig i mye av det Burkeman har på hjertet denne gangen, at jeg likevel kan oppleve stor glede og spenning over å fullføre krevende prosjekter - og alt annet likt, - at jeg heller gjøre mye enn lite i løpet av en arbeidsuke. I hvert fall så lenge man som forsker er så heldig at man kan ha som jobb å fordype seg i nysgjerrighetsdrevne og selvstyrte fagprosjekter.

 Men noe av poenget her, er at alt annet ikke nødvendigvis er likt, idet man beveger seg over ulike nivåer av effektivitetsorientering. Å gå fra lav til middels effektivitet er sannsynligvis en god ting for de fleste av oss. Selv om man har prioritert riktig, trenger man en god marsjfart for å få noe gjort, og for å kunne bevege seg fremover fra tidlig idé til ferdigstillelse. 

Det sentrale spørsmålet er hva som skjer idet man forsøker å klatre videre oppover i stigen, fra middels til maksimal effektivitet, og dersom denne type tidsoptimalisering får lov til å bli det styrende prinsipp i livet. Det er her de kritiske perspektivene til Burkeman treffer best – og ikke bare i januar måned.

Et nytt blikk på fremtiden

For mange av oss kan livet bestå av en lang rekke avveininger mellom ulike områder som man oppriktig bryr seg om: jobb og faglig utvikling, sosialt liv, og for noen et familieliv. Fritidsinteresser, idrett og kultur. Samfunnsengasjement. Og for den del: husarbeid, matvarehandling, hverdagslogistikk, søvn og hvile. 

Alt dette betyr noe for de fleste, i ulik grad, men jeg har aldri møtt et menneske som har klart å «gjøre alt» på alle disse områdene, samtidig, på høyt nivå. Likevel er det mange som prøver, igjen og igjen – og på den måten blir sittende fast i hamsterhjulet, kronisk misfornøyd med alt man ikke får gjort, selv om man løper stadig raskere.

Her skal du derfor få et helt gratis og kanskje litt alternativt råd for det nye året. Dersom du setter deg en ny og ambisiøs målsetting som du virkelig vil oppnå, der du sikter mot stjernene og tenker stort, sørg for at du også stiller deg selv det avgjørende oppfølgingsspørsmålet:

Hva skal du gjøre mindre av?

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS