Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Den europeiske ålen er en av våre mest gåtefulle fiskearter. Den klekkes i Sargassohavet og driver med havstrømmene over Atlanterhavet til Europa. Her vokser den opp i kystområder, elver og innsjøer. Etter mange år, vandrer den tilbake til Sargassohavet for å gyte.

I dag er ålen klassifisert som kritisk truet. Rekrutteringen til Europa har falt med mer enn 90 prosent siden 1980-tallet. Nedgangen skyldes en kombinasjon av overfiske, klimaendringer, forurensning og tap av leveområder. En særlig negativ faktor er elvekraftverk, som skader og dreper ål på vei ut av vassdragene.

Når ålen møter et kraftverk

Når ålen starter gytevandringen nedover elva om høsten, følger den vannstrømmen. Dermed ledes den ofte direkte mot kraftverkets inntak.

Før vannet når turbinen, passerer det en rist som skal hindre større gjenstander i å gjøre skade på turbinene. Slike rister har store åpninger, gjerne fem til ti centimeter. Den smale og lange ålen kan derfor svømme rett gjennom – og inn i turbinen.

Der inne roterer turbinbladene med stor kraft. Resultatet er ofte alvorlige skader eller død for ålen.

Studier fra flere europeiske vassdrag viser at dødeligheten ved turbinpassasje kan være høy. Vannkraftverk blir dermed en flaskehals for ålens vandring fra ferskvann til havet.

Storelva i Agder

I Storelva i Agder ligger Fosstveit kraftverk, et mindre elvekraftverk. Undersøkelser nedstrøms kraftverket viste store mengder skadd og død ål etter turbinpassasje.

For å redusere skadene forsøkte forskerne først å lede ålen mot en alternativ passasje ved siden av kraftverksinntaket. Tiltaket fungerte bare delvis. Merking av ål viste at noen individer valgte denne passasjen. Alle disse overlevde, men omtrent halvparten av ålene døde fortsatt i kraftverksturbinene.

Dette viser at en alternativ passasje kan fungere, men problemet er at ålen fortsatt kan følge hovedvannstrømmen inn mot kraftverksturbinen. Så lenge denne muligheten finnes, vil en del ål ende i turbinen.

Ombygging av kraftverket

Løsningen er å hindre ålen fysisk fra å nå turbinen.

Ved Fosstveit kraftverk ble det i 2024 installert en ny rist med smalere åpninger, 15 millimeter mellom spilene. Ålen kan ikke passere gjennom en slik rist.

Den ble samtidig montert som en skråstilt rist. Dette skaper en vannstrøm langs risten som leder fisken mot en overflateluke – en trygg passasje forbi kraftverket.

Forskerne fulgte ålen

For å undersøke effekten av den nye rista merket forskere ål oppstrøms kraftverket med små akustiske sendere. Disse sender signaler som registreres av mottakere i elva og ut mot kysten. På denne måten kan forskerne følge ålens vandring og se om den kommer levende forbi det ombygde kraftverket.

Resultatene viser at alle de merkede ålene ble registrert i elva nedstrøms kraftverket og i sjøen. Det betyr at ingen av de merkede ålene døde ved passering av kraftverket etter ombyggingen.

En løsning som virker

Studien viser at smalspilede rister kombinert med en trygg passasje kan eliminere turbindødelighet hos ål ved elvekraftverk.

Tiltaket er teknisk enkelt og kan tilpasses eksisterende anlegg.

Samtidig er utfordringen stor. I Agder finnes det rundt 60 elvekraftverk i vassdrag med nåværende eller historisk forekomst av ål. Over 50 av disse mangler tilstrekkelige tiltak.

Samlet påvirker dette rundt 40 prosent av ålens tilgjengelige leveområder i ferskvann i fylket.

En stor utfordring

Forsøkene fra Storelva viser at dette er en fullgod løsning for å beskytte ål ved slike kraftverk. Likevel gjenstår en betydelig utfordring.

Mange kraftverk mangler fortsatt tiltak, og konsekvensene for ål er store. Spørsmålet er ikke lenger om løsningene finnes – men hvor raskt de tas i bruk.

Kilde: 

• Haraldstad, T., Vollset, K. W., Johansen, K., & Kroglund, F. (2026). Increased Survival of European Eel (Anguilla anguilla) After Retrofitting a Hydropower Plant Intake. Ecology of Freshwater Fish, 35(2), e70039.

Nytt fra forskersonen:

Kvifor snakkar ingen om insektbæsjen?

Ozonlaget kan igjen stå i fare. Denne gangen er det kolliderende satellitter