Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Bergen har folk i uker og måneder, med vanlig bergensk engasjement, kranglet om trommer. 

For en gangs skyld handler det ikke om buekorps, men om bruken av tromme på stadion når Brann – for tiden med lite hell – spiller sine hjemmekamper. Nylig nådde saken også hovedstadspressen, blant annet i form av en interessant artikkel i VG.

Det er flere ting ved dette som er interessant. For det første er det trolig bare i Bergen dette kan bli noe mer enn en intern debatt som kun involverer Brann-fans og andre tribuneslitere. Mange norske supportere bruker i dag trommer. Også i andre klubber har mange vært skeptiske, men disse debattene har nesten aldri nådd den bredere offentligheten.

I én forstand har vi altså å gjøre med nok et eksempel på at det er noe eget med Bergen. Meningene er litt sterkere enn andre steder, og involverer ofte flere folk. Bare tenk på debatten om valg av trasé når bybanen skal forlenges.

Tradisjon og fornyelse

Men dette handler om noe mer enn bergensernes tilbøyelighet til å krangle om både stort og ikke minst smått. Det handler også om spenningen mellom tradisjon og fornyelse. Ulike uttrykk for slike spenninger har alltid skapt diskusjoner i fotballmiljøet. 

Generelt er fotballen oppsiktsvekkende konservativ. Den har vært langt mer restriktiv med å endre regler og konkurranseformer enn tilfellet har vært i de fleste andre idretter. Langrennssporten er for eksempel nesten ikke til å kjenne igjen i forhold til den jeg vokste opp med, dominert som den er av sprint, fellesstarter og spurtdueller.

En fotballkamp spilles derimot etter samme regler som før. Endringer forekommer, men de er nesten alltid marginale. Fundamentalt sett er det nesten nøyaktig samme spill som jeg vokste opp med i 1970-årene. 

Endringer møter dessuten ofte motstand. Bare tenk på kritikken av VAR. Flertallet av de mest engasjerte supporterne vil ha det bort. Og tenk på skjebnen som ble planen om en europeisk superliga til del for fem år siden. Slikt kunne ikke skjedd i noen annen idrett enn fotball.

Klart seg uten tromme siden 1908

Også på tribunen vil de mest toneangivende ofte at ting bør være som de alltid har vært. Brann har klart seg uten tromme siden 1908, sier BTs sportskommentator Anders Palmer til VG. Underforstått er det ingen grunn til å begynne med det nå. Tradisjonen er i seg selv et legitimt argument. Mer generelt mener fotballsupportere at de viderefører nedarvede tribune-tradisjoner. 

Endringene har nok ofte vært større enn de selv er klar over, men det er selve forestillingen om tradisjon og kontinuitet som legitimerer måten de opptrer på, som jeg skrev i en sosiologisk analyse for tjue år siden.

Tromme på agendaen

På Branns årsmøte i mars var det kommet inn et forslag om å forby trommer. Spørsmålet var først hvorvidt forslaget i det hele tatt skulle behandles, noe årsmøtet sa nei til. 

Det ville da også vært oppsiktsvekkende dersom et årsmøte skulle legge så tydelige rammer for hvordan publikum skulle opptre. Fotballpublikum er jo uansett nokså uregjerlige.

Resultatet er ifølge rapportene pipekonserter og generelt svært dårlig stemning på stadion etter at trommen er tatt i bruk. Det blir ikke bedre av at sesongstarten har vært begredelig, men alt tyder på at misnøyen med tromme også bidrar mye.

Denne debatten handler ikke bare om hvorvidt man liker lyden, om man synes tromme bråker for mye, eller om man er skeptisk til ‘ultras’-kulturen, som er sentral blant dem som ønsker tromme som stemningsskaper. 

Tromme er imidlertid ikke bare et virkemiddel for å forbedre atmosfæren, det skaper en annen type atmosfære, som noen liker og andre misliker.

Engelsk tribunekultur

Fram til slutten av 1990-årene hentet nesten alle norske supportergrupperinger først og fremst inspirasjon fra England. Gjennom tippekampen hadde nordmenn fått engelsk fotball under huden, og mange hadde dessuten selv vært der. 

Den engelske tribunekulturen var og er ganske annerledes enn det vi i dag kjenner fra de fleste eliteseriearenaer. Den består først og fremst av kollektiv sang. De fleste sangene er relativt korte og fungerer gjerne som respons på det som skjer på banen. Går kampen dårlig eller om publikum kjeder seg, synges andre sanger enn dersom det går bra. 

Humor og selvironi har alltid vært viktige virkemidler. Slik var også den fremvoksende norske supporterkulturen i 90-årene. Spontanitet, ironi og grovkornet humor var fundamentet.

Inspirasjon fra andre land

Supportere flest synes imidlertid engelsk tribunekultur har forfalt. Penger, rekesmørbrød og at publikum ikke lenger kan stå, gjør England til et eksempel på et sted de fleste selvbevisste supportere ikke vil til. 

I stedet har de siden rundt årtusenskiftet hentet inspirasjon fra latinske land og fra Tyskland. Der er ofte bruken av tromme sentral. Det kulturelle skiftet den gang handlet delvis også om en motsetning mellom generasjonene. 

Grupperingene som etablerte en norsk supporterkultur fra slutten av 1980-årene trakk på årene allerede rundt 2000, og at 20-åringer ikke betraktet dem som autoriteter, var som det skulle være. De yngre ville skape noe nytt, og hadde andre inspirasjonskilder.

Hva gjør en tromme?

Trommen er primært en rytmeholder. Poenget i denne kulturen er ikke at stemningen skal variere for mye med kampbildet, men å skape et kontinuerlig trøkk. Samme sang kan ofte gå i 10-15 minutter i strekk. 

Denne supporterkulturen ofrer noe av spontaniteten, men det kompenseres av et mer kontinuerlig og kompakt lydbilde. Jeg la første gang merke til dette under en TV-sendt kamp med Lillestrøm for drøyt 20 år siden. 

At Lillestrøm skjøt i stolpen ved en anledning, hadde ingen innvirkning på sangen de sang. Slikt ville aldri skjedd i den engelske kulturen.

Denne kulturen antas å ha behov for et tydeligere sentrum, og det er her trommen kommer inn. Supportere i dag har ofte en såkalt capo, som ofte står med ryggen til banen det meste av kampen. Han (i de fleste tilfeller) dirigerer hva som skal skje. 

En tromme hjelper til med å holde rytme og flyt på det hele, i hvert fall på mange av sangene. Også dette skaper større trykk, men det skjer på bekostning av den mer spontane orkestreringen som kjennetegner engelsk fotballkultur. Der har nesten ingen klubber bruk for capo. 

Det virker som tusenvis av mennesker intuitivt vet hva de skal synge og når de skal begynne, som BBCs lett fascinerte reporter sa under et innslag fra The Kop i 1964.

Handler om mer enn trommen selv

Det som er overraskende i Bergen er i og for seg ikke at mange er skeptiske til trommen. Det er snarere at trommen ikke er blitt forsøkt introdusert for lenge siden. Den er jo helt vanlig på de fleste arenaer i dag. 

Men kampen for og imot tromme handler altså om mye mer enn trommen selv. Det handler om hva som er legitime uttrykksformer i en god supporterkultur. For oss som forsker på fotball og publikumskultur, er debatten en gullgruve.

Les også:

Glamorøst parfymehus gjorde norsk tran til en global sensasjon

Råd til sjefen: Ikke stritt imot hjemmekontoret