Hvorfor velger staten ofte de dyreste løsningene?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Norge står foran et økonomisk vendepunkt. Økte forsvarsutgifter, en aldrende befolkning og lavere vekst i offentlige inntekter vil tvinge fram hardere prioriteringer. Likevel velger vi ofte de dyreste løsningene – selv når billigere alternativer gir mer igjen for pengene.

Både utredningsinstruksen, som gjelder alle statlige tiltak, og statens prosjektmodell, som gjelder store investeringer spesifikt, krever at vi utreder ulike måter å løse et samfunnsproblem på før vi bestemmer oss. Det tilsier at også enkle og billige løsninger, som løser problemet helt eller delvis, skal utredes seriøst. I praksis snevres mulighetene raskt inn.

Oppmerksomheten rettes mot store utbyggingsprosjekter – de som koster mest, men ikke nødvendigvis gir mest igjen for pengene.

Utbyggingen av E6 øst for Trondheim kan være et relevant eksempel. Prosjektet er forsinket og blir dyrere enn planlagt. I ettertid kan vi fastslå at dette var et høyrisikoprosjekt med tvilsom netto samfunnsnytte. Det kan hende at vi hadde vært bedre tjent med en enklere løsning.

Megaprosjekter trenger ikke være førstevalg

Noen ganger er likevel megaprosjekter til mange milliarder nødvendige. Problemet er at de altfor ofte blir førstevalget – uavhengig av om de er samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Det er en sammenheng mellom prosjektstørrelse og lønnsomhet, men den er negativ. I løpet av de siste tiårene har for eksempel nye veger blitt stadig større og dyrere, men nytten per investert krone har blitt lavere. Vi investerer milliarder for å spare minutter.

Forskning fra Concept-programmet på NTNU viser at dette ikke er tilfeldig. Vi finner at minimumsalternativer – altså løsninger som kan gi akseptabel måloppnåelse uten store investeringer – blir systematisk nedprioritert eller silt bort tidlig i prosessen.

Tar ikke med minimumsalternativ

I en nylig publisert studie viste vi at kun en tredjedel av over hundre konseptvalgutredninger inkluderer et reelt minimumsalternativ. Tiltak som kunne vært både rimeligere og smartere forsvinner gjerne allerede i den innledende grovsilingen.

Dette er paradoksalt. For det er nettopp slike tiltak som historisk har vist seg å være blant de mest kostnadseffektive. Kravet om bilbelte er et klassisk eksempel: en enkel regulering med enorm effekt på trafikksikkerheten. Likevel lever forestillingen om at «store problemer krever store løsninger».

Høye ambisjoner – spesielt når staten betaler

En viktig forklaring ligger i ambisjonsnivået, som ofte er særlig høyt hvis staten skal betale.

Store prosjekter kan gi høy måloppnåelse på mange områder samtidig. De fremstår som helhetlige og fremtidsrettede. Men de er også dyre – ofte til en samfunnsøkonomisk kostnad som ikke står i forhold til nytten.

Videre er store prosjekter omfattet av stor risiko for både kostnadsoverskridelser og forsinkelser. Det tar lang tid før de gir positiv netto nytte for samfunnet, og i byggeperioden kan ulempene for brukere og omgivelser være betydelige.

Dyrt å glemme vedlikehold

Dessverre gjør iveren etter det nye at vi glemmer å ta vare på det vi allerede har. Mange store og kostbare prosjekter kunne vært unngått med bedre vedlikehold av eksisterende infrastruktur.

Likevel ser vi at prosjekter stanses før vedtak fordi prisen blir for høy – og resultatet blir ofte dårligere enn det man kunne fått til med langt mindre. Slik blir det beste det godes fiende.

Små tiltak kan gi bedre løsninger

Små tiltak har et annet utgangspunkt. De løser ikke problemet fullt ut, men de kan løse det delvis, ofte til en brøkdel av prisen, og nytten kommer vanligvis raskt. Et godt minimumsalternativ er nettopp dette: vesentlig billigere, tilstrekkelig effektivt og bedre enn å gjøre ingenting.

Dette handler ikke bare om metode, men også om kultur og insentiver. Store prosjekter gir synlighet, politisk gevinst og muligheten til å vise handlekraft. Små tiltak gir sjelden samme uttelling.

Store ideer gjør det vanskelig å tenke annerledes

I tillegg oppstår det ofte en form for «stiavhengighet»: Når ideen om et stort prosjekt først har fått feste, blir det vanskelig å tenke i andre retninger. Utredningene blir i praksis en øvelse i å begrunne en løsning som allerede er valgt.

Resultatet er et system som favoriserer det store framfor det smarte. Skal vi få mer igjen for fellesskapets midler, må vi endre hvordan vi tenker om løsninger.

Tre tanker for bedre løsninger

1. For det første må minimumsalternativer få en reell plass i utredningene. Det bør stilles tydelige krav om at slike alternativer utvikles og vurderes på linje med store investeringer.
2. For det andre må vi akseptere at ikke alle problemer kan eller bør løses fullt ut. I mange tilfeller kan en «god nok»-løsning være det beste valget.
3. For det tredje må vi bli flinkere til å bruke hele virkemiddelapparatet, ikke bare investeringer. Regulering, prising, teknologi og organisatoriske grep kan ofte gi høy effekt til lav kostnad.

Før vi bygger stort, bør vi alltid stille spørsmålet: Finnes det en enklere løsning som virker godt nok?

Hvis svaret er ja, bør det også være godt nok for staten. Hvis ikke, vet vi hvordan det går: større prosjekter, høyere kostnader – og ofte mindre igjen for pengene.

Nytt fra forskersonen:

Skogshare satte verdens­rekord: GPS avslørte den lengste harevandringen

Romerne brukte planten til sex, medisin og mat – så forsvant den sporløst